En liten skrive-oppdatering

søndag 31. januar 2010

PS: Jeg så nettopp at bloggen min nå har bikket 200 sidevisninger, og må juble litt. Jeg vet ikke hvor mange som faktisk leser denne, men visningene er i hvert fall ikke bare mine! Derfor ville jeg bare si tusen takk for at noen faktisk leser denne bloggen. Jeg skal prøve å komme med litt mer interessante innlegg fremover, selv om det blir mange intetsigende også... Jeg er jo den jeg er. Men jeg har mange planer, spørsmålet er bare om (eller når) de blir noe av. Så vil jeg også si at kommentarer ALLTID tas imot med takk; det er alltid innmari koselig å høre fra dere. Det hadde vært fint å se hvor mange som faktisk leser denne (selv om jeg vet om noen).

Jeg vil påstå at det er en stund siden jeg virkelig har plaget dere med detaljerte oppdateringer om skrivingen min, så derfor kommer det en nå. Det vil si, det er ikke så fryktelig mye å oppdatere dere på for tiden. Jeg har ikke skrevet et ord på over en og en halv uke nå, og det gjorde vel sitt til at humøret ikke har vært så bra i det siste.

Uansett.

Jeg fant ut grunnen til at jeg ikke har fått skrevet så mye. For det første har jeg ikke plottet ordentlig; det er gøy å skrive og så bare se hvor det går, men før eller senere må man ha en plan over hva som skjer, ellers blir det bare ørten sider med ingenting, og fryktelig mye å redigere bort.

Det jeg fant ut da jeg skulle begynne å plotte, var at de fleste potensielle plotene var i stor grad avhengig av den verdenen de foregår i. Tre av historiene jeg holder på med foregår i Ayamar, som er en verden jeg begynte å konstruere for en del år siden, og som jeg har begynt på nytt med flere ganger. Ikke bare foregår de der, men for å få historien dit jeg vil at den skal gå, det vil si i den retningen den egentlig går av seg selv, må jeg ha ganske godt grep over magisystemet, politikk, historie, geografi ikke minst, kulturer, de forskjellige rasene og så videre og så videre. Jeg har ikke godt grep om noe av dette, og har innsett at jeg må bygge verdenen før jeg kan skrive videre.

Det er ikke noe lite prosjekt. Det er en stor verden, og alt det jeg har holdt på med i årevis nå er bare ett av de fem kontinentene der. På den andre siden er det først og fremst dette ene (kanskje et annet også, men det er lite) jeg trenger å ha kontroll over nå, og så får resten komme senere. Vi får se.

Nå holder jeg på med å lese meg opp på det med worldbuilding for å få oversikt over hva jeg må huske på, og for å vite om potensielle fallgruver. Jeg kommer kanskje til å lage et resource-innlegg hvis det er noen som er interesserte - jeg har funnet en del gode nettsider (jeg visste om en del fra før, men det er flere år siden sist jeg drev med dette, og siden den gang har det kommet flere nye og veldig bra sider).

Siden sikkert ikke så mange av dere er interessert i dette, tror jeg at jeg slutter her. Jeg har mye å gjøre før jeg skal legge meg, så... Men jeg bare spør, er det rart at jeg nesten aldri rekker å kjede meg?

Nå for tiden...

lørdag 30. januar 2010

Jeg har slettet hele dette lange blogginnlegget som egentlig var litt mer personlig enn jeg ønsket, og det er helt bevisst. Det var nødvendig for meg å få det ut, og det virket som om det å skrive og publisere innlegget var det som skulle til for å gjøre noe med det. Det er jo slik at når man bor helt alene må man bare si det til noen, selv om det ikke er noen tilgjengelig å si det til. Det er da det er fint med en blogg, og det kan hende det kommer flere slike.

For de som faktisk har lest innlegget, så går ting litt bedre. I går kulminerte en hel haug med bekymringer i en særdeles dårlig dag, men som jeg skrev i går: Det man er klar over kan man gjøre noe med.

Jeg har jobbet med oppgaven i nesten hele dag, og litt i går kveld. Det å faktisk få gjort noe før jeg la meg var virkelig forløsende, på en måte. Jeg sov bedre enn jeg har gjort hele den siste uken. I dag har jeg fortsatt med å se over det jeg har funnet ut, og er nå ferdig. I morgen tidlig, eller i kveld før jeg legger meg, skal jeg sende filen til veilederen min.

Nå er det bare skrivingen (altså ikke oppgaveskriving, men annen skriving) som ligger i bakhodet og ikke blir gjort noe med, men det er mulig at det blir gjort noe med i kveld allikevel. Så forhåpentligvis blir i morgen en enda bedre dag enn i dag, og da skal jeg jo også på trening. Da må jeg tenke på andre ting, og det er litt greit av og til. Forøvrig merker jeg at jeg gleder meg til trening. Det er også lenge siden sist, og det er veldig herlig :)

Ting går altså veldig mye bedre i dag, og jeg har tenkt at det skal fortsette slik.

Hold av 21. februar!

fredag 29. januar 2010

Så kom det endelig, det innlegget jeg skulle skrive for en uke siden. Innholdet er kort og enkelt: hvis du bor i Bergen, så hold av 21. februar. Hva er det som skjer da?

Jo, dansegruppen min, Irish Dance Company, skal vise frem forestillingen Ten Years of Irish i Grieghallen. Det er en jubileumsforestilling i anledning gruppens tiårsjubileum, og billetter kan kjøpes på Billettservice (200,-). Du kan også se vår hjemmeside, www.celtic.no, for mer informasjon om showet og gruppen generelt.

For de som ikke har hørt meg snakke om dansingen i tide og utide driver vi altså med irsk dans, derav navnet. Hvis jeg nevner show som Riverdance og Lord of the Dance begynner det kanskje å ringe en bjelle hos de fleste. Gruppen har som sagt drevet med dette i 10 år, og har satt opp en forestilling tidligere (Inis Ealga). Vi har også fått hjelp av kjente instruktører fra Irland, så dette tror vi blir bra :)

- Har du lyst til å se irsk dans?
- Har du aldri sett irsk dans før, og vet knapt hva det er, men har lyst til å vite mer?
- Har du lyst til å se hva jeg/vi har drevet med de siste årene?
- Mangler du noe å gjøre den 21. februar?
- Er du glad i dans?
- Har du lyst til å se noen du kjenner på en scene? ;)

Stemmer minst ett av punktene ovenfor (eller uansett!) så kom da vel!

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

onsdag 27. januar 2010

Jeg måtte bare skrive enda et innlegg. Jeg skrev i forrige innlegg om hvordan den nyeste dvd-spilleren min fikk så mange nykker at jeg til slutt ga den opp (ikke lese disk 2 av Big Bang Theory når den har klart helt fint å lese disk 1 var dråpen). Jeg endte opp med å ta i bruk den gamle dvd-spilleren, som jeg pensjonerte fordi den var litt treig i menyene og fordi jeg ville ha harddiskopptaker.

Vel, den fungerte helt fint og leser alle dvd-ene som den nye, nå gamle, ikke gjorde. I tillegg kan fjernkontrollen til den gamle spilleren stilles inn til også å virke på TVen. Det hører med til historien at fjernkontrollen til TVen, som egentlig var bestemors men som jeg fikk da hun flyttet på gamlehjem, ikke har virket på flere år, og at jeg har måttet justere volum manuelt når jeg har sett på film (mens jeg fortsatt hadde tv-abonnement kunne jeg justere volumet via mottakeren, men det funket jo ikke for dvd). Så for første gang på flere år kan jeg justere lyden fra sofaen - det er helt herlig. I tillegg kan jeg se alle de gamle, halvdårlige opptakene jeg har på video. Sist, men ikke minst har jeg lært meg hvordan man gjør den sonefri, selv om jeg ikke har somlet meg til å faktisk gjøre det ennå. :)

日本語のクラスのはじめはおもしろかったです!

Jeg måtte bare... :P Teksten ovenfor er "nihongo no kurasu no hajime wa omoshirokatta desu," som betyr "begynnelsen av japanskkurset/japanskklassen var interessant". Noe sånt. Jeg er ikke sikker på at jeg bruker "hajime" riktig, men jeg vet at det betyr begynnelse. Vi hadde om adjektivbøying i går (som dere kanskje har skjønt var det første dag på japanskkurset etter jul), så da måtte jeg jo finne en unnskyldning for å bruke det. Og nei, jeg jukset ikke.

Japansk adjektivbøying er gøy. De er delt inn i to grupper alt etter hvilken endelse de har når de står foran et substantiv (い eller な - i eller na). Når de står for seg selv skal de bøyes i forskjellige former alt etter om det er affirmativ eller negativ, nåtid eller fortid. I tillegg er verbet ii (bra) uregelmessig og har sin egen bøying. Adjektivfrasene kan bli skikkelig lange, som for i-adjektivet omoshiroi: おもしろいです、おもしろくありません、おもしろかった、おもしろくありませんでした - omoshiroi desu, omoshiroku arimasen, omoshirokatta desu, omoshiroku arimasen deshita.

Men takke meg til adjektivbøying i forhold til verbbøying. Verbbøyingen på japansk er... kompleks og variert, for å si det på en veldig fin måte. Men veldig gøy!

And now for something completely different.

Jeg har gitt opp DVD-spilleren. Jeg kunne takle at den ikke klarte å lese enkelte av trenings-DVDene mine, de var ikke så gøy tross alt, men når den påsto at disk 2 av Big Bang Theory var en tom DVD-RW-plate var grensen nådd. Heldigvis hadde jeg fortsatt den gamle kombispilleren min (DVD & VHS) stående, så jeg koblet den til i stedet for. Null problem, den fungerer fint fortsatt. Da får jeg kanskje tåle at den ikke har harddiskopptaker - jeg har jo ikke TV-abonnement lenger, så jeg har uansett ikke noe å ta opp. Jeg skal i hvert fall aldri, aldri la noen selger lure meg til å kjøpe noe av Daewoo mer. Ikke bare vil den ikke spille alle DVD-ene mine (ja, de er riktig sone) men det har blitt nesten håpløst å få den til å åpne disc trayet (jeg husker ikke hva det heter på norsk). Den gamle spilleren er bare litt treig, men du slipper å trykke ti ganger for å få den til å reagere.

Ellers fikk jeg en bråoppvåkning i dag. Jeg satt og så på Big Bang Theory i går etter japanskkurset (etter endelig å ha fått sett disk 2) og kom meg ikke i seng før godt over ett. Ta med i regningen at jeg fikk ca 4 timer søvn natten før, og du har en veldig trøtt Catrine. Jeg er ganske sikker på at vekkerklokkene ringte (jeg har en vanlig pluss mobilen), for jeg vet at jeg stilte begge alarmene i går kveld, men jeg husker det ikke i det hele tatt. Jeg våknet 09:22, så at begge alarmene var slått helt av igjen, og kom på at bussen min skulle gå 09:24. Det gikk temmelig fort i svingene, for å si det sånn! Heldigvis var bussen min forsinket.

I tillegg har jeg ENDELIG fått meg busskort, etter å ha brukt mye mer penger på bussbilletter enn nødvendig. Det er utrolig deilig å slippe å drasse på kontanter, og jeg er veldig glad for at de utvidet grensen for studentkort til 30 år i motsetning til 26 år som det var før.

Det var også noe mer jeg ville fortelle, men neimen om jeg husker hva det var. Det jeg egentlig skulle skrive om i dette innlegget (jfr forrige innlegg) får jeg skrive om neste gang i stedet for. Nå får jeg ta og jobbe littegrann. Og så må det snart skrives litt...

En ny uke

mandag 25. januar 2010

Jaja, så har en ny uke startet. Forrige uke gikk altfor fort, og jeg skulle plutselig ha gjort veldig mye for noen dager siden. Egentlig hadde jeg tenkt å få gjort ganske mye i går, men i går var en særdeles dårlig dag. Det er da det er godt med venninner. Å. spanderte sushi og kake, og hele dagen etter trening ble brukt på Pride and Prejudice (BBC-serien, 5 timer), overtrøtt humor og chips og sjokolade, samt ovennevnte sushi og kake. Dagen som var så kjip endte opp med å bli en kjempefin dag. Når jeg nå tenker tilbake på den husker jeg egentlig bare Pride and Prejudice (jeg vil ha en Mr. Darcy!! Kostymedrama basert på Austen-romaner lenge leve!) og hvor innmari heldig jeg er som har Å.

I morgen begynner japansk-kurset mitt igjen. Jeg gleder meg noe vanvittig; det skal bli fint å begynne der igjen. Noe av det jeg hadde tenkt å gjøre i forrige uke var å repetere det jeg lærte på forrige kurs, men det har ikke blitt noe av. Jeg tror jeg husker ganske mye da, så det går nok ikke altfor ille.

Sånn ellers har jeg ikke så fryktelig mye nytt å fortelle. Jeg hadde tenkt å skrive et forfatterportrett til dere, men det får heller vente. Jeg hadde også tenkt å skrive en liten oppdatering når det gjelder skrivingen min, men for å si som sant er så har det ikke vært noe å oppdatere. Jeg står på stedet hvil og har ikke skrevet noe som helst de siste dagene. Men jeg er faktisk ikke stresset, tro det eller ei. Det gikk såpass raskt å ta det igjen sist at jeg nok klarer det igjen.

Noe jeg faktisk har jobbet med er oppgaven min. Jeg er snart ferdig med den delen av forarbeidet jeg holder på med, og er ganske fornøyd. Jeg tok meg fri i helgen, og det tror jeg at jeg trengte. Ganske snart skal jeg avtale et møte med veilederen min så jeg får litt oversikt over hva jeg skal videre.

Det var egentlig det hele. Neste gang skal jeg skrive om noe litt mer interessant! (Med mindre det skjer noe uforutsett som jeg bare MÅ skrive om, selvsagt) Jeg har allerede en plan, nemlig :)

Og seriøst, i morgen MÅ jeg rydde. Leiligheten min ser ut som et bombenedslag, og det begynner å gå meg på nervene.

Ajajaj så trøtt!

lørdag 23. januar 2010

Jeg hadde tenkt å skrive et virkelig bra innlegg denne gangen, men det får visst vente. Jeg har sovet utrolig dårlig i natt, sovnet ikke før i tre-tiden og våknet klokka seks. Da var jeg så sulten at jeg hadde vondt i magen (blir av og til sånn når jeg har spist mye kvelden før, av en eller annen grunn) og måtte bare stå opp og spise frokost. Det vil si, det ble frokost på sengen.

Nå er jeg på jobb og fungerer faktisk. Jeg er visst ganske god på å ignorere at jeg er trøtt, det verste er når jeg bare akkurat såvidt ikke har fått nok søvn, da er jeg så søvnig. Nå føles det bare som om jeg har bomull i hodet, men er ellers på topp. Faktisk! Nå venter jeg bare på at de få gjestene som skal komme i dag skal sjekke inn, og at klokken skal bli halv fem. Jeg skal på kino med Å. i dag; det blir deilig med et underholdende avbrekk fra oppgaveskriving og lignende. Jeg har faktisk vært ganske flink med oppgaveskrivingen i det siste.

I tillegg skal jeg kjøpe smågodt med goood samvittighet; jeg har vært flink og trent hver dag i det siste (med varierende intensitet så jeg ikke sliter meg ut) og føler meg egentlig ganske bra. Jeg fant et treningsprogram på youtube som er så utrolig gøy og inspirerende at jeg faktisk trente i dag tidlig. Fra syv til kvart på åtte. Er dette samme person som knapt har kommet seg ut av stolen tidligere? Det er skikkelig hardtrening, i går kjørte jeg meg selv så hardt at jeg måtte stoppe et øyeblikk for ikke å kaste opp, men jeg gliste hele veien gjennom. Hva skjer?!?

Det deilige er at jeg allerede merker at jeg har mer muskler og bedre kondis. Jeg merker også at det er kjempetungt å skrive på laptop når armene er helt utslitte. Treningsprogrammet er det eneste jeg har prøvd som faktisk trener armene ordentlig.

Nei, nå skal jeg gjøre en siste innspurt på jobb, og vente på at Å. kommer. I morgen blir det dansing, dansing og atter dansing.

Ha en fin dag/kveld!

Min kjære datamaskin

fredag 22. januar 2010

Nå er det noen dager siden jeg har lagt ut noe innlegg her på bloggen, så jeg tenkte det var på tide med et nytt. Jeg hadde flere ting jeg vurderte å skrive om, og hadde vel egentlig tenkt å skrive om noe dypt noe. Så ble det dette i stedet for: En hyllest til datamaskinen, og en takk for at den fortsatt virker.

For noen dager siden begynte jeg å bli noe stresset; jeg hadde oppdaget at Pcen min gikk betraktelig saktere enn den hadde gjort før, Firefox var tregt og den hengte seg opp ganske ofte (bare for noen sekunder om gangen, heldigvis). Dere som har kjent meg godt de siste 4-5 årene vet hvor utrolig mye som ligger på datamaskinen min. Timevis med hardt arbeid, og mye av det vil jeg nok ikke få tak i igjen hvis datamaskinen sier takk for seg.

Jeg vet jeg burde backe opp. Men når man har rundt regnet 367 GB med data på Pcen (ja, det er faktisk så mye – jeg har 2 x 320GB harddisker) og ikke har ekstern harddisk så tar det så UTROLIG lang tid å backe opp noe som helst. Å være avhengig av DVDer er liksom ikke helt ideelt, så jeg er nødt til å ta sjansen på at det ikke er harddiskene som sier takk for seg hvis Pcen ryker. Jeg har planer om å kjøpe en ekstern harddisk på 1 terrabyte så fort jeg har råd.

Det hører også med til historien at jeg er ganske nært knyttet til datamaskinen min, selv om den er en livløs gjenstand. Jeg anskaffet meg den for et par år siden, og valgte ut alle delene selv. Jeg monterte den også selv, stort sett uten telefonhjelp fra min kjære bror denne gangen (han hjalp meg via telefon sist gang), installerte alt selv og lagde alt slik jeg ville ha den. Jeg har også oppgradert den selv senere, og har endt opp med en temmelig bra PC (som heller ikke har kostet skjorta). Den takler alle spillene jeg har og alle bildebehandlings- og tegneprogrammene, uten å henge seg opp.

Jeg har en bærbar PC også, som jeg kjøpte i fjor, men den føles så upersonlig. Det virker kanskje som luksus å ha to Pcer, men å skulle ha en bærbar PC som takler det samme som min stasjonære blir ekstremt dyrt. Som det er nå så takler den ikke spillene, ikke tegneprogrammene, og selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med den så går det jo ikke an å oppgradere hardwaren noe særlig, i tillegg til at den som de fleste bærbare har lett for å bli overopphetet.

Så for noen dager siden, da jeg måtte innse at min stasjonære PC gikk tregt, bestemte jeg meg for å gi den full behandling.

Jeg fjernet så mye støv jeg kunne fra innsiden, defragmenterte alle partisjonene (3 stk på hver harddisk), kjørte Ccleaner, installerte ny versjon av antivirus og scannet hele systemet, fjernet ubrukte add-ons i Firefox og ryddet også opp i bokmerkene (en sånn liten ting, men det hjalp mer enn man skulle tro og gjør det litt lettere for Firefox å takle), kjørt diskopprydding, og så videre. Nå fungerer den helt fint, og jeg er veldig glad.

Når jeg kommer i full jobb og har fått spart opp en del penger blir det ny PC. Da skal jeg investere i en virkelig god en, med rikelig av alt. Den skal ha Dual Core prosessor, heftig skjermkort og rikelig minne, og ikke minst widescreen-monitor, og jeg skal bygge den selv. Det skal bli gøy!

Jeg tillater meg å juble litt

søndag 17. januar 2010

Jeg tillater meg å juble litt i dag. Etter to dagers intens skriving (og oppgaveskriving, faktisk!), spesielt i går, har jeg nå klart å ta inn igjen alt jeg hang etter på WriYe. Jeg gikk ni dager uten å skrive, så da kom jeg selvfølgelig ganske langt på etterskudd. Jeg har 1 million ord å skrive, og da kan man ikke være lat. Nå er jeg faktisk på overskudd.

Det er sikkert ingen som er interessert, men så mye skrev jeg hver dag:
10.01: 3515 ord
11.01: 6616 ord
12.01: 6643 ord
13.01: 5687 ord
14.01: 3586 ord
15.01: 4592 ord
16.01: 11004 (!) ord
17.01: 6088 ord

Så da er jeg på 47731 ord og er storfornøyd!

(Sånn for å sette det hele litt i perspektiv, så er den ene fortellingen, som er på 8221 ord og har ganske tett med tekst, på 16 sider. Så jeg har skrevet en god del sider i det siste! I morgen skal jeg bare skrive littegrann. Tror jeg.)

The Procrastination Flowchart

fredag 15. januar 2010

Det er ikke meningen å komme inn i en vane med tusen blogginnlegg om dagen, men jeg bare måtte linke til noe jeg fant på nettet via StumbleUpon nå nettopp. Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør i hvert fall det!

The Procrastination Flowchart

...forøvrig rekker jeg nå akkurat, hvis jeg da ikke utsetter ting enda mer, å gjøre ferdig akkurat så mye jeg hadde tenkt å jobbe med oppgaven i dag. I dag skal jeg legge meg tidlig, jeg fikk bare 4-4,5 timers søvn i natt. Altfor lite!

Pakke fra Mr. Liu

I dag fikk jeg en pakke fra Mr. Liu i Kowloon, Hong Kong. Det hører med til historien at jeg ikke kjenner noen Mr. Liu, men det var vitterlig det som sto på hentelappen. Det har nok kanskje noe med at pakken er merket som "gave" på tolldeklarasjonen, og da passer det seg liksom ikke å skrive at den er fra yesasia.com. Tolldeklarasjonen skal jeg for øvrig ta vare på for evig og alltid, bare fordi den er skrevet på kinesisk.

For de som lurer, det vil si de som vet at jeg har vært blakk som en kirkerotte de siste månedene, så var dette kjøpt og betalt med deler av pengene jeg fikk fra mamma til bursdagen, og som jeg hadde fått streng beskjed om skulle brukes på noe gøy. De ble brukt på tapas med Å., og dette. 625 NOK betalte jeg til sammen, for 1 dobbel DVD, 4 CD+DVD-sett og 1 dobbelt-CD. Og så ble det 169,50 i toll/mva, men det går jo an å leve med. Spesielt siden den ene DVD-en er en dobbel konsert-DVD, og det er jo nesten et must når man ikke har råd til å dra til Japan og se gruppen (Super Junior) live. Dessuten er noen av dem utrolig flinke til å danse, og det er noe man ikke får med seg på en CD.

Forøvrig fikk jeg også brev fra Folkeuniversitetet i dag, det må jeg også legge til. Japanskkurset som er fortsettelsen av det jeg gikk på i høst er nå bekreftet. Jeg var ikke 100% sikker på om det kom til å bli noe av, selv om jeg håpet, for vi er ikke så grådig mange, flere av de jeg gikk med i høst skulle slutte, og man må være minst 6 elever for at det skal bli noe av. Men det ble det heldigvis, så nå er det Japansk 3+4 (intensivkurs) på meg hver tirsdag. Jeg gleder meg!

Ulempen med å skrive

onsdag 13. januar 2010

...og da snakker jeg ikke om at jeg knapt snakker om noe annet, skriver om noe annet eller tenker på noe annet.

Jeg må jo først si at det er få ting jeg liker bedre enn å skrive. Å se ordene utfolde seg på papiret eller skjermen og bli til historier som ble noe helt annet enn det jeg planla, å se personene, stedene og hendelsene jeg har hatt i hodet mitt komme til live, ja, til tide leve sitt eget liv, det er en følelse jeg tror man først egentlig forstår når man opplever den. I det hele tatt har jeg det mye bedre når jeg skriver enn når jeg ikke skriver. Selv de gangene jeg ikke skriver på noen fortelling skriver jeg jo i det hele tatt ganske mye!

Når det er sagt er det en stor og plagsom ulempe med denne skrivingen min. Jeg har jo så lyst til å dele alt dette jeg skriver om med verden, med alle jeg kjenner. Ikke minst gjelder dette de som interesserer seg for det jeg skriver, som støtter meg og som spør med jevne mellomrom hvordan det går. Jeg har så lyst til å kunne si: "Ja, vet du hva den og den personen gjorde, og nå har det og det skjedd, og jeg fant akkurat på den kuleste vrien på handlingen!" Men jeg kan jo ikke det. Det ville ødelegge historien for dem når den endelig blir ferdig, og det er det siste jeg vil.

Akkurat dette er utrolig frustrerende. Det er jo NÅ jeg har lyst til å snakke om den, dele den. Personene jeg skriver om lever sitt eget liv oppe i hodet mitt, og det må bare ut. Det er nå jeg skjønner de som sier at det å skrive er ensomt arbeid. Det er det, for man må holde alt for seg selv inntil man er ferdig.

Men for all del, jeg ville ikke ha byttet med noen. Jeg kan bare håpe at det ferdige produktet står noenlunde i samsvar med de forventningene folk har til meg. Håpe at de menneskene som jeg bryr meg om meningene til liker det. Er ikke det alt man kan ønske seg når det gjelder dette?

Til slutt en liten statusoppdatering: 19517 ord skrevet, og jeg kommer nok forbi 20000 ord i løpet av kvelden. Jeg holder på med tre fortellinger samtidig, noe som er en utfordring, men likevel veldig givende. Da jeg begynte var jeg omtrent 30000 ord bak skjema, men jeg har skrevet såpass mye at jeg har tatt innpå ganske mye. I tillegg oppdaget jeg at jeg har vært en dag på forskudd, jeg var sikker på at det var 14. i dag, men det er jo bare 13., så jeg er 2740 ord mindre på etterskudd enn jeg trodde. Det er jo også ganske fint.

Tilbake til skrivingen!

Et møte om kvelden

mandag 11. januar 2010

Ååh, det er så gøy å skrive igjen. Det er enda gøyere å skrive når man ikke har noen plan og ikke aner hvor det bærer hen. Jeg hadde en plan for historien, den som jeg nå fortsetter på, men det ser ikke ut til at det går den veien. Jeg tror hovedpersonen egentlig glemte det han ville.

I stedet har han plutselig møtt en av personene fra den boken jeg har skrevet på og planlagt i mange år - en av de personene jeg har skrevet om og tenkt på lengst av alle. Han var i det aller første utkastet til den aller første boken, og hvert eneste siden. Det er utrolig gøy - nå har hovedpersonen i denne fortellingen akkurat møtt ham, og misoppfatter ham fullstendig. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om alt her. Meeeeen det kan jeg ikke. Vi får se når den er ferdig.

Det blir visst fryktelig mange blogginnlegg i dag, men det får så være... Jeg har bare så mye å skrive om i dag! Og siden jeg er syk har jeg ikke sett folk som jeg har kunnet fortelle det til på noen dager.

Må bare legge til: Nå er jeg 1% på vei! Det er deilig å se annet enn 0% i "Report Card"-filen min (det er en fancy excel-fil som jeg fikk fra WriYe-forumene, som har statistikker for ALT.)

ENDELIG!

Dagens andre innlegg, og jeg har fremdeles ikke kommet til det jubel-innlegget jeg har tenkt å skrive når jeg har vært flittig og skrevet dagens kvote på romanen min. Jeg har begynt å skrive videre på den historien jeg holdt på med til NaNoWriMo, som Å. har spurt etter. Jeg har funnet ut at jeg ikke gidder å skrive inn endringene nå med en gang, ettersom det er så mye styr - jeg putter de heller inn når jeg skal redigere. Nå fortsetter jeg der jeg slapp og skriver som om jeg allerede har endret det jeg skal. Det er mye morsommere.

MEN.

Det er ikke derfor jeg skriver. Jeg har nemlig endelig fått studielån inn på konto. Etter å ha betalt regninger med lønnen, som jeg fikk for noen dager siden, var kontoen nesten tom igjen. Så dette er litt deilig. Nå skal jeg tilbakebetale det jeg skylder folk, i hovedsak min kjære eldstebror som har betalt for nesten alle julepresangene jeg kjøpte i år, og Å.

Det er deilig å kunne slutte å bekymre seg for penger. Jeg har knapt gjort annet den siste måneden, og det har vært slitsomt. Heretter skal jeg være forsiktig med pengene. Januar-lånet er jo ekstra stort, og denne gangen forsvinner ikke så mye ut til London-tur. I august reiste jo jeg og Å. til London, med dertil STORE ekstrautgifter. Ikke bare fly og hotell, men restaurant- og kafébesøk, musikaler, kleskjøp (jeg måtte jo ha noe å gå med selv om flyselskapet hadde rotet vekk bagasjen min), store bokkjøp og så videre. Når jeg tenker på at jeg i tillegg betalte flere tusen for språkkurs et par uker senere er det ikke rart at alle reserver ble tømt. Men for all del, jeg angrer ikke. Jeg hadde utrolig godt av den London-turen, og hadde det utrolig gøy. London-tur med Å. slår det meste, og det var verdt hver krone og enda litt til.

Jeg skal fortsatt betale språkkurs denne måneden, HVIS det blir nok elever (og det håper jeg da), men likevel. Alle regninger er betalt, utenom noen små; det ble betalt med lønnen jeg nettopp fikk (det er derfor det ikke er noe igjen av den). Snart skal jeg slutte å betale fjernsyn også, annet enn lisens. Jeg har vært flink og sagt opp RiksPakken jeg abonnerer på. Det er 2 måneders oppsigelsestid, men de har visst fjernet tilgangen min allerede. Jaja. Ikke at jeg ser så mye på TV uansett, og det er bra med alt man sparer. Det jeg bruker på TV kan jeg bruke på restaurantbesøk (sushi, for eksempel) eller kino i stedet for.

Nei, nå har jeg visst snakket meg bort. Jeg må egentlig på butikken og kjøpe noe mat, og så skal jeg slappe av og bli frisk.

Skrivingen er i gang!

Jeg begynner å lure på immunforsvaret mitt noen ganger. Nå er jeg syk igjen, først med feber og slapphet og så med vondt i halsen. Men, for å være litt positiv, så er det enkelte fordeler med å være hjemme og være syk. Ikke orker jeg å dra noe sted, og ikke får jeg gjort noe særlig fornuftig hjemme - men skrive kan jeg. Greit nok at det jeg skriver ikke nødvendigvis blir så bra, men det skal jo redigeres uansett.

I går, eller egentlig i natt, begynte jeg endelig med å skrive den ene av fortellingene jeg skriver til WriYe. Jeg skrev 3515 ord i går, som er det antall ord jeg tenkte å skrive hver dag for å skape en liten buffer. Nå blir det for å ta igjen litt i stedet for - i og med at jeg ikke har skrevet noe før nå, er jeg 26625 ord på etterskudd. Det vil si, det var det jeg var i går, i dag har jeg 2745 ord mer å skrive.

Men det skal gå fint. Etter NaNoWriMo går skrivingen fort. Jeg oppdaget at jeg skriver vel så fort når jeg ikke har planlagt noe; det var litt overraskende. Men også ganske fint, siden jeg ikke er så flink til å planlegge.

Jaja. Nå sitter jeg visst her og bare skriver for å skrive, uten at jeg egentlig har noe mer å skrive om. Jeg venter på at maten min skal bli ferdig så jeg kan spise, men nå tror jeg at jeg heller skal skrive på fortellingen min.

Snakkes!

Ganske fornøyd

fredag 8. januar 2010

Jeg var innom Norli og Ark Beyer etter jobb i dag. Jeg mistet først en buss hjem, derfor gikk jeg på Norli, noe som gjorde at jeg mistet enda en buss. Så var det litt lenge til bussen som gikk etter det, så da gikk jeg på Ark Beyer, noe som gjorde at jeg mistet neste buss, og... ja. Dere skjønner.

Jeg feiret det faktum at jeg vet at jeg får studielån på mandag (første virkedag, alle formaliteter og rapporteringer er unnagjort) ved å kjøpe nye penner, ny perm, skilleark og notisbok, kun til fordel for WriYe. Ja, jeg ser at jeg er litt merkelig som synes at dette er en måte å feire på. Faktisk synes jeg selv at det var en ganske bra måte å feire på; jeg trengte nye penner (yndlingspennene mine, de er ikke av de billigste) og jeg elsker å sortere ting. Arkene hvor jeg har notert plot og bakgrunnsinfo til fortellingene mine er i et eneste kaos, så jeg har gledet meg til å sortere dem.

Det var egentlig bare det jeg ville skrive om. Et lite innblikk i hvorfor jeg selv synes jeg er litt eksentrisk (ikke at jeg vil være annerledes)... :)

Småting og hverdagstanker

I dag er det den åttende dagen i det nye året. Jeg sitter på jobb, hadde skrevet et dypt innlegg som jeg nå har slettet igjen, ikke spør meg hvorfor, og har drevet og fikset litt på bloggen min.

Jeg har fremdeles ikke helt bestemt meg for hvordan ting skal være; det er jo meg det er snakk om, og jeg ombestemmer meg jo hele tiden, om ALT. Jeg har fjernet "etikettene" på siden av bloggen - jeg husker jo nesten aldri å legge til etiketter i innleggene uansett. I forgårs la jeg til en Stat Counter, bare for å se hvor mange som er innom bloggen min (selv om de fleste er meg, tror jeg). Og i dag - dette er det jeg liker aller best - la jeg til en wordcount widget hvor jeg legger inn antall ord jeg har skrevet i WriYe (Writing Year). SNART skal den oppdateres, og da kommer dere ikke til å kunne lese om annet enn skrivingen min.

Planen er å ha skrevet 3000 ord i løpet av dagen. Helst 3500, ettersom jeg allerede er på etterskudd, men jeg skal være fornøyd med 3000. For å sette det litt i perspektiv, så er jeg nødt til å skrive gjennomsnittlig 2740 ord, hver eneste dag i et helt år, for å nå målet mitt. Hva er det jeg har gitt meg ut på?

Vel. Jeg tror ikke akkurat jeg kan late som om jeg ikke vet nøyaktig hva jeg har gitt meg ut på. Det er jo tross alt det som gjør WriYe og NaNoWriMo og alle spin off-ene så gøy og så utrolig tilfredsstillende - man har virkelig jobbet hardt for å nå målet. Så er det jo samholdet og den herlige positiviteten på nettsidene til både WriYe og NaNoWriMo - det å være sammen om å konkurrere mot seg selv er faktisk ganske gøy. Det er ingen premie, annet enn et vinner-ikon og vissheten om at man har klart det, men det er så utrolig herlig allikevel. Det er verdt all verdens premier (selv om jeg ikke hadde sagt nei til et par millioner i Lotto-gevinst, men likevel).

Nei, nå får det være nok bloggskriving. Vi fikk nettopp sengetøylevering, og døren måtte stå åpen ganske lenge - nå er jeg så kald på fingrene at jeg knapt får til å skrive. I morgen den dag kommer jeg med den første ordentlige oppdateringen på skrivingen min. Så får vi se, da, om jeg skal sukke eller juble.

Endelig

torsdag 7. januar 2010

I dag er jeg lettet, for alle de tingene som har ligget og gnagd i bakhodet (unntatt masteroppgaven min) har blitt løst i løpet av en liten halvtime. Det vil si, jeg oppdaget alle tingene i løpet av en halvtime. Sjefen min har kommet tilbake fra ferie, så jeg er ikke telefon- og mailvakt lenger, lønnen min har kommet inn på konto etter to dagers forsinkelse, og instituttet har endelig ordnet utdanningsplanen min på StudentWeb så det faktisk er mulig for meg å semesterregistrere meg. StudentWeb er ikke akkurat laget for å gjøre det enkelt for folk som har fått utsettelse eller forlengelse på ting... Uansett har jeg semesterregistrert meg nå, og da er det bare å vente på at universitetet skal rapportere det til Lånekassen så jeg får studielånet utbetalt. Gjeldsbrevet fra Lånekassen er allerede signert, så det er bare å vente nå.

Det blir ingen dype tanker eller morsomme oppdagelser i dette innlegget. Jeg føler meg ikke helt bra; selv om jeg ikke la meg så fryktelig sent i går så våknet jeg ikke før halv tre i dag. Jepp, om dagen. Hodet er ikke helt bra heller. Så vi får nå se. Jeg må på jobb i morgen, bursdagsbesøk på lørdag og dansing på søndag, så det er ikke rette helgen å være syk. Men er ikke det alltid sånn? Jeg tror jeg har fryst for mye i det siste.

Og for å dele litt av det jeg holder på å skrive oppgave om, så ville "jeg fryser" ha hett "meg fryser", altså "mik frýsr" eller noe lignende, på norrønt. Det er fordi å fryse ikke er noen agentiv handling som å kaste eller gå eller snakke, men det er en tilstand man blir "utsatt for", hvis man kan si det sånn. Nå for tiden føler vi ikke noe behov for å markere subjektene til disse verbene annerledes, men det gjorde altså vikingene. Språk er moro!

Forøvrig har jeg tenkt ganske mye på det året da jeg bodde i Kristiansand. Kanskje det er fordi jeg har lest bloggen til R. og dermed har tenkt mer på det, jeg vet ikke. Det kan også være fordi det året ligger helt i toppsjiktet hvis jeg skulle rangert hvert år jeg har opplevd etter hvor bra det var.

Jeg savner å sitte på kjøkkenet med R. og prate uti de små timer, jeg savner de gangene vi satt og leste til eksamen sammen med snakkeforbud for at vi i det hele tatt skulle få gjort noe, jeg savner bibelgruppen jeg var i, jeg savner å være forsanger på møtene i Laget, jeg savner Frikirken, jeg savner å ta bussen til Sørlandssenteret med H. og gå der og prate og nesten glemme å shoppe, jeg savner å gå på kinoen der, jeg savner å dra til dyreparken med H., jeg savner alt det andre jeg gjorde på med vennene mine der, jeg savner klassen min, jeg savner noen av foreleserne, jeg savner HiA (nå er det vel UiA?), jeg savner å høre sørlandsdialekt rundt meg hele tiden, jeg savner å gå tur i Baneheia, jeg savner å sitte ved sjøen og bare la timene gå, jeg savner de søte små trehusene i Posebyen hvor vi bodde, jeg savner de jeg bodde sammen med, jeg savner leiligheten og egentlig hele Henrik Wergelandsgate, jeg savner butikken der jeg handlet og de fine husene jeg gikk forbi for å handle der (de var veldig fargerike), jeg savner å sykle over på Lundsiden for å besøke H., jeg savner musikkforretningen der jeg kjøpte notehefter og irske blikkfløyter, jeg savner måkeskrik, jeg savner stillheten der vi bodde, selv om det var midt i sentrum, jeg savner festningen, jeg savner den blå veggen på engelsk institutt på HiA, jeg savner kantinen, jeg savner bokhandelen selv om jeg egentlig synes Studia her i Bergen er bedre, jeg savner det å faktisk BO der nede, ikke bare være på ferie, jeg savner å gå over broen på vei til høyskolen hver morgen, jeg savner ruten hvor jeg gikk eller syklet, jeg savner de jeg danset med selv om jeg egentlig liker bedre å danse her i Bergen, jeg savner å være med R. til Domkirken når hun skulle øve på kirkeorgel selv om jeg egentlig syntes det var ganske skummelt å være der om kvelden, jeg savner egentlig alt med hele byen og alle menneskene jeg var i kontakt med der.

Jeg har vært veldig... hva skal jeg si, jeg har angret litt på at jeg ikke gikk flere år i Kristiansand. Men et år til hadde ikke vært det samme. Året ble så bra som det ble mest på grunn av de jeg bodde med og de jeg gikk i klasse med; det hadde ikke blitt det samme hvis jeg hadde gått der et år til. H. hadde fortsatt vært der, heldigvis, men likevel. Og hadde jeg ikke begynt i Bergen når jeg gjorde hadde jeg ikke gått i klasse med de samme folkene, jeg hadde kanskje ikke begynt å danse når jeg gjorde, og da hadde jeg kanskje ikke til slutt begynt å være mye med Å., det er mye som kanskje ikke hadde vært på samme måten. Mye av dette er fine ting som jeg ikke ville vært foruten. Kanskje jeg ikke hadde gått på lingvistikk i det hele tatt?

Nei, dagene som har gått er forbi enten man vil eller ei. Det gjelder bare å gjøre det beste ut av de dagene som ligger foran og som ikke har begynt ennå, og ta vare på de gode minnene man har. På en dag som i dag tar jeg fram bildene av de rolige gatene i Posebyen og hvordan det føltes å gå gatelangs når våren hadde kommet og man akkurat hadde begynt å kunne gå ute uten jakke. Jeg tar fram bildene av å sitte på kjøkkenet med utsikt mot de koselige husene mens man så solen enten gå opp eller ned, og hadde en koselig prat med R. over skolebøkene. Eller bildene av å sitte sammen med H. og bare drive med hver sine ting, sitte og tegne eller lese eller et eller annet, og bare kunne slappe av. Så skal jeg begynne å ta vare på de mentale bildene jeg skaffer meg her jeg er nå; bilder av venner, steder, situasjoner, hendelser, faste og kjære gjøremål og alt jeg vet jeg kommer til å savne når jeg drar herfra. For livet er ikke noe dårligere nå; det er bare annerledes og med andre mennesker og steder. Jeg har mye å glede meg over, og mye jeg setter pris på, også her. Det er mennesker her som jeg aldri hadde truffet i Kristiansand, og steder jeg elsker å gå som jeg ikke kunne gått hvis jeg ikke var her.

Det er mange ting jeg elsker ved Bergen. Vennene mine, kollegaene mine, dansegruppen min, å grille i Nordnesparken en tidlig sommerkveld, turen med S. og hunden, Landåsfjellet og Nattlandsfjellet, utsikten fra stuevinduet, leiligheten min, å sitte på min helt egne veranda en sommerkveld og lese og høre på trafikken, å sitte på Bryggen og spise softis, universitetet, kinoene og restaurantene, den korte veien hjem, togstasjonen... det er mange ting som man ikke egentlig tenker over. Jeg merker allerede hvor mye bedre jeg føler meg nå som jeg har tenkt over hva jeg egentlig setter pris på med slik jeg har det nå.

OK, det ble visst litt dypt likevel... ;)

God samvittighet

onsdag 6. januar 2010

God samvittighet - og da tenker jeg på den gode samvittigheten man får når man har gjort alt man skal og ikke har noe som ligger og gnager som man burde ha gjort - er en av de beste følelsene jeg vet om. Etter fire semester med masteroppgave (hvis man teller med det vi er inne i nå) derav to av dem ekstra, vet jeg mye om det å ikke ha god samvittighet når det gjelder ting man skulle gjort. Jeg er nok litt lat, og gjør akkurat så lite som jeg kan slippe unna med. Jeg går ofte og tenker at jeg burde jobbe mer med oppgaven, jeg burde øve mer på dansingen og ikke minst gå oftere på dansetrening, og så videre.

Jeg skrev litt om det å burde/skulle/måtte gjøre ting i et tidligere blogginnlegg. Da bestemte jeg meg for å erstatte "burde" med skal, og det har faktisk fungert ganske greit så langt. Jeg trenger så klart lenger tid før jeg vet om det virkelig fungerer, men i dag har jeg:
- Stått opp kl. 0630, riktignok for å gå til fastlegen min, som alltid gir meg tidlige timer
- Jobbet så mye som jeg hadde tenkt med oppgaven, faktisk litt mer
- Trimmet en smule, og danset litt
- Spist en varm lunsj
- Spilt gitar og sunget
- Satt på klesvask
- Lest litt i boken jeg holder på med. Den er ikke sånn man feier gjennom, som de forrige jeg leste var; nei, denne må leses sakte og med god tid, litt av gangen så man får fordøyd det og rekker å innse hvor fin den er.

Ikke verst når klokken bare er ett! Jeg må si at jeg har ganske god samvittighet nå. Jeg har gjort de tingene som var viktige å få gjort i dag, jeg har gjort ting som jeg har godt av, og jeg har gjort ting som er morsomme å drive med, som dermed også er bra for meg. Det er en bra dag!

I kveld skal jeg ut og spise og deretter på kino med Å. Jeg gleder meg; vi skal se Sherlock Holmes, som vi har ventet i spenning på altfor lenge. Snille Å. ga meg kinobillett (eller løfte om spandert kinobillett, egentlig) som en del av julepresangen, i tillegg til en film jeg ønsket meg. Hun er flink til det der med gaver - til bursdagen fikk jeg to bøker som jeg har ønsket meg lenge og som jeg ikke har fått tak i selv.

Jeg må bare si at jeg ikke vet hva jeg har gjort for å fortjene så gode venner som jeg har, både nære venner og litt mindre nære venner. Egentlig er det uforskammet mange herlige personer i livet mitt.

Jeg tror jeg sporet av et eller annet sted her, men nå klarer jeg ikke helt å huske hvor jeg hadde tenkt meg med dette innlegget her. Jeg får ta en ny runde med noen norrøne verb og gjøre litt andre fornuftige ting når jeg først er i gang. Nytt og forhåpentligvis litt mer fornuftig innlegg i morgen!

Anbefaling: Eye of Argon (på eget ansvar)

tirsdag 5. januar 2010

For dagen i dag tenkte jeg å komme med en liten anbefaling. Jeg vet faktisk ikke om jeg anbefaler å lese den, eller å ikke lese den. Det har seg nemlig slik at Eye of Argon er noe så inn i veggene dårlig at det nesten ikke er til å tro. Den blir faktisk beskrevet som "one of the genre's most beloved pieces of appalling prose" - det sier vel en del. Dere kan lese om Eye of Argon på Wikipedia, og dere kan lese selve teksten her.

Jeg leste The Eye of Argon for første gang for noen måneder siden. Det vil si, jeg kom meg faktisk ikke gjennom hele historien, jeg har tenkt å gjøre et nytt forsøk i kveld. Det er ikke alle som liker å lese noe som er så dårlig, men det er faktisk en utrolig komisk tekst. Skriver du selv er den balsam for sjelen når du bekymrer deg over språket ditt.

Fortellingen er et klassisk eksempel på det som på engelsk kalles "purple prose". Purple prose på sitt beste (eller verste?) inneholder lange, kompliserte setninger som beskrives alt som kan beskrives, på noe som er ment å være en poetisk måte. Jeg tror nok de som faktisk skriver purple prose har hentet inspirasjon fra klassiske romaner, med den viktige forskjellen at de ikke helt får det til. Bøker om skjønnlitterær skriving anbefaler nesten alltid å strebe etter å skrive "short, sharp and to the point" - purple prose er det motsatte av dette. Hvorfor bruke ett ord når man kan bruke to? Hvorfor bruke et helt adekvat, vanlig ord når man kan bruke et ord så vanskelig at kun et fåtall skjønner det? The Eye of Argon er helt fenomenal på purple prose, og presterer å bruke de vanskelige ordene helt feil i tillegg.

Jeg burde sikkert skrive om hva Eye of Argon handler om. Faktum er likevel at jeg ikke er hundre prosent sikker. Det handler om en barbar som gjør et eller annet. Han møter "half naked harlots" som ligger med hvem som helst, når som helst, han går rundt halvnaken, han kjemper med soldater som angriper uten den minste provokasjon, dreper i hytt og pine og er egentlig ganske ufordragelig og arrogant. Det er, for å si det sånn, ikke den minste tvil om at dette er skrevet av en seksten år gammel gutt.

Liker du å lese ting som er så dårlige at du bare må le, eller hvis du vil få opp selvtilliten din når det gjelder egne skriverier, eller hvis du vil se førsteklasses eksempel på hvordan du IKKE bør skrive, ja, da anbefaler jeg denne. Det sier det meste at det holdes konkurranser i hvem som kan lese Eye of Argon høyt uten å smile eller le.

Les på eget ansvar.

Livet er ikke bare burde-burde

mandag 4. januar 2010

Da har hverdagen innhentet meg igjen, og jeg skal i løpet av en dag på jobb (hvor jeg sitter og fryser nå, jeg angrer på at jeg ikke tok med temperaturmåler så jeg kunne se hvor kaldt det egentlig er), til legen og på trening. Det er vinter og kaldt, og jeg vil aller helst bare krype inn under dynen igjen. Men både seng og dyne er på Landås, og det er ikke jeg, så det er vel bare å bite tennene sammen og få denne dagen overstått.

Hodet mitt er fylt av burde-burde for tiden. Jeg har fått beskjed om at det er sånt jeg ikke burde fylle hodet mitt med, men av og til klarer man ikke å unngå det.

Jeg MÅ skrive masteroppgaven min snart. Den har passert burde-stadiet og begynner snart å blinke med røde lys og sirener.

Jeg burde ha øvd mer på dansingen. Det skal være audition på hornpipe på trening i dag, og selv om jeg vet veldig godt hvordan rytmen skal være er jeg ikke 100% sikker på at jeg har den i beina ennå.

Jeg burde ha begynt å skrive nå. Men jeg aner ikke hvilken fortelling jeg skal begynne med og jeg har ikke samvittighet til å begynne å skrive på noe skjønnlitterært før jeg har gjort i hvert fall litt på oppgaven.

Jeg burde ha lest alle bøkene jeg eier. Dette er kanskje en "burde" utelukkende for bokelskere, men jeg har mange bøker jeg ikke har lest, og dette plager meg. Jeg jobber riktignok med saken.

Jeg burde ha vært mer sosial og vært flinkere til å holde kontakten med venner.

Jeg burde ha betalt alle regninger, men det har jeg ikke råd til før jeg får studielån. Studielån får jeg ikke før jeg har semesterregistrert meg. Semesterregistrering får jeg ikke gjort før jeg har betalt semesteravgift. Og det har jeg ikke råd til. Da blir det vel å vente på lønnen, som denne måneden blir forsinket på grunn av at min kjære sjef er bortreist. Jeg er drittlei av å ha dårlig råd. Aldri har jeg gledet meg så mye til jeg er ferdig å studere og kan jobbe for fullt. Penger er ikke alt, men de er jammen ikke ingenting heller.

Jeg burde ha trent mer.

Jeg burde ha spist bedre og mer fornuftig.

Jeg burde ha hengt opp bilder i leiligheten min, nå som jeg faktisk har bodd der i et halvt år.

Jeg burde ha sendt julekort i fjor, men det er definitivt for sent.

Jeg burde ha gått ned i vekt.

Jeg burde, burde, burde...

Burde er egentlig ikke noe bra ord, fordi det impliserer at ting skulle ha vært gjort allerede og at alt allerede er for sent og galt og forferdelig, eller at man egentlig ikke har tro på at man får det gjort. Det er et implisert "men" etterpå - jeg burde ha vasket opp, men... Er man stresset gjør "burde" det verre. Det er fascinerende hvor viktig språket man bruker er for hvordan man tenker og føler. Jeg har gått rundt det siste året og nektet meg selv å si at jeg er sjenert, med det resultat at jeg ikke lenger oppfører meg som jeg er sjenert i på langt nær samme grad.

I stedet for burde, skal prøve, skulle ha gjort og alle disse dårlige ordene er nyttårsforsettet mitt å erstatte dem med SKAL. Skal er et fint ord. Det er handlekraftig og bestemt. Man har bestemt seg, det er ikke bare burde-burde, men noe helt konkret som skal skje. Det liker jeg.

Så i nærmeste framtid SKAL jeg:

- Jobbe i hvert fall litt med oppgaven
- Øve på dansingen
- Skrive
- Lese alle bøkene mine
- Være litt mer sosial
- Betale regningene mine så fort jeg får råd
- Trene litt mer
- Spise bedre
- Henge opp bilder
- Sende julekort når det nærmer seg neste jul.

Merker dere hvor mye mer målbevisst det høres ut? Jeg er faktisk også overbevist om at dette lar seg gjøre. Det føles så utrolig deilig når man frigjør seg fra gamle tankemønstre (burde-mønstre) og faktisk GJØR noe med livet sitt. Jeg anbefaler dette!

Nå skal det jobbes. Over og ut for i dag!

Mitt første innlegg som ikke egentlig er mitt første

søndag 3. januar 2010

Da har jeg endelig begynt å bruke denne bloggen igjen etter sånn ca en måneds opphold. Da jeg startet den var den på engelsk og handlet om mye det samme som min Livejournal. Samtidig fant jeg ut at flere av vennene mine blogget på blogspot, men at jeg stort sett ikke skrev om ting som angikk dem. Jeg bestemte meg derfor for å dele det opp. Min Livejournal er fortsatt som den er, mens denne har blitt norsk og litt mer personlig.

Jeg har også en blogg på min hjemmeside, som fremdeles ikke er designet etter to år, men der har jeg ikke skrevet på en god del måneder. Den var mest en skisseblogg for tegningene mine. Hvis jeg bestemmer meg for å begynne å bruke den igjen, kommer jeg til å linke til nye innlegg herfra. Jeg vil jo gjerne at dere skal få se!

And now for something completely different: De fleste som kjenner meg vet at jeg er fra sunnfjord, og som sådan burde jeg vel skrive nynorsk. De som kjenner meg godt, spesielt fra etter at jeg begynte å studere lingvistikk, vet at jeg hater å bli påtvunget normer og regler når det gjelder språket. Jeg har langt fra noe hat-forhold til nynorsk, men jeg skriver som jeg vil og da blir det bokmål. Jeg føler meg kanskje ikke helt hjemme i nynorsk lenger? Jeg har altså ikke tatt noe alvorlig og evig standpunkt mot nynorsk, for dem som skulle lure på det.

Jeg håper at dere kommer til å like bloggen min, og at jeg ikke kommer til å mase hull i hodet på dere om skrivingen min eller lignende. Det fine med en blogg er jo at jeg får utløp for alle idéene og dillene mine slik at jeg slipper å mase hull i hodet på de som treffer meg ganske ofte.

Noen tanker om det nye året: Jeg har i år møtt det nye året med stor optimisme. I år skal det skje mye fint. Jeg skal gjøre ferdig masteroppgaven min - riktignok et helt år på overtid, men ferdig skal den bli. Jeg skal skrive bok, faktisk opp til flere - jeg er med i WriYe i år, og har satt meg som mål å skrive 1 million ord. Det er mye, det! Jeg gleder meg som en liten unge. I tillegg skal dansegruppen min, Irish Dance Company, ha show i Grieghallen, og det grugleder jeg meg også til.

Ellers er planene for det nye året å lese flest mulig bøker, deriblant flere som har stått i bokhyllen min veldig lenge. Nå holder jeg på med "Nattog til Lisboa" av Pascal Mercier, som jeg fikk av min bror Einar til jul. Den er veldig annerledes enn det jeg pleier å lese, men den er så langt veldig fin. Neste bok på listen er "The Lies of Locke Lamora" av Scott Lynch. Denne er fantasy, og jeg har hørt veldig mye bra om den. I tillegg skal jeg lese "Dragonsong" av Anne McCaffrey, tror jeg, ettersom den er hovedbok i bokklubben "WriYe Readers" som jeg er med i. Jeg skal også klare å bli ferdig med "Katherine" av Anya Seton. Denne boken er teoretisk sett ikke så dårlig, men jeg klarer rett og slett ikke å komme meg videre i den.

Vel, nok prat, jeg må snart komme meg i seng. Det er første dag på jobb etter juleferien i morgen, og jeg må prøve å være i hvert fall litt opplagt. Jeg har en del ting jeg må gjøre som krever at jeg er våken, men det går nok bra. Jeg har fungert bra på altfor lite søvn før.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.