Et irritasjonsmoment med digresjoner

tirsdag 18. mai 2010

For en gangs skyld skal jeg skrive om min aller største interesse, nemlig språk. Via Språkteigens side på Facebook fant jeg en link til Finn-Erik Vinjes blogg, som anbefales på det sterkeste. Han klarer å forene underholdning, kunnskapsformidling og debatt på en utsøkt måte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker folk som kan bruke ordet ”således” i sammenheng, uten å virke latterlige.

Et av de siste innleggene hans omhandler nynorskundervisning i skolen. For de som ikke vet det har jeg vokst opp i tjukkeste nynorsk-land og har alltid hatt nynorsk som hovedmål. For øyeblikket skriver jeg mest bokmål, ut fra et bevisst valg som jeg ikke skal komme mer inn på, men skriver nynorsk på universitetet.

Jeg fikk en tankevekker da jeg begynte på videregående skole, som i egenskap av å være internatskole hadde elever fra hele landet, og fikk en klassevenninne som gjennom hele skoletiden hadde hatt nynorsk som hovedmål, enda hun snakket Oslodialekt. Hvorfor? Jo, i følge henne var det den eneste måten å lære det ordentlig på. Bokmål lærte man seg jo å skrive uansett.

Etter hvert har jeg innsett hvor sann den påstanden faktisk er. For å ta det siste først: Jeg kan ikke huske å ha hatt en eneste undervisningstime med bokmålsundervisning. Vi leste bokmålstekster, tror jeg, men når det gjaldt rettskrivning og grammatikk kan jeg ikke huske at vi hadde noe undervisning i det hele tatt.

På videregående var det mange som hadde bokmål som hovedmål, og dermed hadde vi nynorskundervisning. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at til og med vi som hadde nynorsk som hovedmål og som skrev det daglig, slet med å henge med. Det var en sørgelig affære. Kun grammatikk, og ingen tekster å lese så man fikk en følelse for hvordan nynorsk faktisk ble brukt. Er det rart folk får prestasjonsangst og blackout for nynorsk?

Så hjelper det ikke at de som underviser i sidemål i de områdene hvor dette innebærer nynorsk, selv stort sett bare bruker nynorsk gjennom sidemålsundervisningen og egentlig ikke har peiling. Hvis man skal lære bokmålsbrukere nynorsk, hvorfor må man da lære bort de mest ekstreme formene? Kunne man ikke da ha holdt seg til de mer bokmålsnære formene så folk kunne ha lært at nynorsk faktisk ikke er så farlig?

Imidlertid forutsetter denne ideen at de som skal undervise faktisk har peiling. Etter å ha observert de av mine venner og bekjente som skal bli lærere på Facebook må jeg bare konkludere: De har ikke peiling. De har ikke engang peiling på hovedmålet sitt, eller skrivereglene som gjelder for begge. Kommaregler, rettskrivning, og/å – det er helt borti natten. Disse menneskene skal lære bort norsk til elever! Beklager, men det er horribelt.

Jeg må være ærlig. Jeg driter i hvorvidt sidemålsundervisningen blir opprettholdt eller ikke, og hvorvidt den skal være obligatorisk eller ikke. Jeg gir blaffen i hva som skjer med nynorsk (noe som er hårreisende i nynorsk-land) så lenge jeg får skrive bokmål, som jeg føler flyter bedre. Jeg driter i hvilken målform du skriver – men skriv den du velger riktig. Hvis du leser så lite at du ikke mestrer språket, bør du kanskje velge et annet yrke. Kan man lære bort noe man ikke engang klarer å lære seg selv?

Nå skal det sies at det er mange som har dysleksi. For ordens skyld, jeg snakker ikke om dere. De av mine venner som har dysleksi skriver stort sett mange ganger bedre enn de fleste som ikke har det, så det er faktisk ingen unnskyldning. Hvorfor det?Jo, de prøver, og de har jobbet for å lære seg det. Jeg trekker mine slutninger.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.