Romjulstanker og nyttårsdrømmer

mandag 26. desember 2011

Da er det romjul igjen. Vi har nettopp fått igjen strømmen etter at den har vært borte siden tidlig i går kveld, og jeg setter plutselig mye mer pris på slike ting som fungerende internett, lys til å lese eller pusle, en kopp rykende varm kaffe fra kaffemaskinen min (som jeg kjøpte for bursdagspengene mine rett før jul - et av de beste kjøpene jeg noengang har gjort), eller et fungerende stereoanlegg.

Jeg har lest mye, og har innsett at selv om jeg ikke hadde lest noe i førjulstida hadde jeg likevel klart lesemålet mitt, siden jeg har lest fem bøker bare siden jeg kom hjem. Nå har jeg begynt på gigantiske Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss, som er på nesten 1000 sider (boken altså, ikke forfatteren), og har planer om å virkelig nyte den.


Til tross for at jeg har mye jobb igjen å gjøre på universitetet har jeg fått beskjed om å ta det etter jul, siden jeg skal begynne på syntaktisk analyse - da er det greit å ha noen i nærheten som kan hjelpe meg. Så plutselig fikk jeg ordentlig juleferie likevel.

Eller juleferie og juleferie. På lillejulaften var jeg inne på UiB sine sider og så på stillingsannonsene, og så at det var utlyst en stipendiatstilling på LLE (institutt for lingvistiske, litterære og estetiske fag) hvor søknadsfristen var 31. januar. Jeg har jo drømt lenge om å ta doktorgrad, og da jeg snakket med hun som var veileder for masteroppgaven min sa hun at jeg burde søke. Sjansen for at jeg ikke får det er stor, siden jeg ikke har publisert noe i ettertid, men det vil uansett øke sjansene mine neste gang det blir lyst ut. Da kan de se at jeg har søkt før og dermed gjerne vil dette, og de kan se fremdrift.

Og for all del. Det kan jo være at jeg faktisk får stillingen.

I hvert fall innebærer dette at jeg må begynne på prosjektplan og fremdriftsplan, helst nå i julen, og det er jo en del jobb. Prosjektplanen skal være på inntil 5 sider, fremdriftsplanen på inntil 3, pluss litteraturliste for prosjektplanen. Nå gjelder det bare å få litt mer klarhet i hva jeg vil skrive om, samt hvorfor og hvordan, og få det ned på papiret.

Jeg hadde egentlig tenkt å vente med å skrive dette innlegget til enkelte personer hadde fått vite det først, men jeg er uten mobildekning og uten utsikter til å få dekningen tilbake med det første, så det får holde med dette enn så lenge.

Så nå er jeg en fantastisk kombinasjon av utslitt og gira. Mest utslitt, egentlig. Jeg har ikke engang orket å skrive noe på romanen min, selv om jeg synes skriving er noe av det gøyeste i verden og alle bitene er i ferd med å falle på plass. Så nå i julen skal jeg ikke ha noen skrivekrav, jeg skal bare ta hver dag som den kommer, lese mye, pusle mye og kose mye med Joker, som er den helt fantastiske hunden til foreldrene mine.

God jul og godt nyttår til dere alle!

It's Monday! What Are You Reading?

mandag 12. desember 2011

Etter å ha blitt ferdig med Goodreads' leseutfordring i går har jeg ikke begynt på noe nytt, men tenker jeg skal ta meg goood tid når jeg først begynner på noe. Kanskje jeg av prinsipp skal finne frem en av de bøkene jeg har lest i filler og lese den om igjen. Det er kjempegøy å lese så mange nye bøker som jeg har gjort, men det er jammen deilig å finne frem en god gammel en også.


Bøker jeg leste forrige uke:
Brandon Sanderson: Elantris
Adrian Tchaikovsky: Salute the Dark

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen, og regner ikke med det blir noen denne uken heller, med all jobbingen jeg må få unnagjort. Men etter det regner jeg med at det kommer en anmeldelse. Eller to. Eller tre.

Bøker jeg leser nå:
Ingen for øyeblikket - det var faktisk litt godt med en lesepause etter et helt år med leseutfordring. Det vil si, jeg har jo hatt lesepauser i år, men ingen der jeg ikke satt med halvdårlig samvittighet fordi jeg havnet på etterskudd (eller trodde jeg kom til å gjøre det). Litt deilig er det å få en liten pause fra alle de nye inntrykkene - jeg orker ikke engang å se film akkurat nå.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Hmmm... Ny eller gammel? Jeg tror kanskje at jeg skal gå tilbake til røttene mine, til en av de aller første fantasyseriene jeg noensinne leste (rett etter Tolkien tror jeg) og lese Sagaen om Paksenarrion av Elizabeth Moon. Eller kanskje Deverry-bøkene av Katharine Kerr, som jeg ikke har lest på lenge men som jeg begynte på samtidig. Eller... Eddings. Jeg tror det blir Eddings. Jeg skal ikke krangle med de som sier at det er en god del klisjéer i bøkene hans, men det er nå bare Eddings som er Eddings. Jeg liker ham, jeg.

(Er det forresten ikke rart hvor mye man kan skrive om så lite i et blogginnlegg?)

Leseåret 2011 og lesemål 2012

søndag 11. desember 2011

Ta en liten kikk på Goodreads-widgeten i sidemenyen min - er den ikke fin? I dag leste jeg nemlig ferdig min 100. bok i 2011, som var Salute the Dark av Adrian Tchaikovsky. Det er litt merkelig å være ferdig, men også veldig herlig. Utfordringen er jo ikke akkurat noen viktig utfordring som sådan, men den har ligget i bakhodet hele tiden, og jeg er litt sånn at jeg ikke klarer å legge det ordentlig fra meg før jeg enten er ferdig eller har gitt helt opp. Det siste var liksom ikke noe alternativ disse siste månedene.

Det som føles merkelig er å ha lest så mye på så kort tid. Jeg har jo alltid lest mye, men det har vært noen få nye bøker og mange jeg har lest før. Med unntak av to-tre bøker har jeg jo nesten bare lest nye bøker i år. Jeg har også mistet all rest av selvkontroll på Amazon, og til tross for mengdene jeg har lest i år har jeg langt flere uleste bøker nå enn da året startet, selv hvis jeg regner med de jeg leste i løpet av julen.

Jeg har også lært at skriverådet som er inkludert i de aller fleste skrivebøker, nemlig "les mye," definitivt har noe for seg. Ikke bare føler jeg at skrivingen min er bedre på et mer generelt plan, men jeg er faktisk fornøyd med plottene mine. Jeg har slitt med å komme på plott som jeg ikke selv synes er dørgende kjedelige, men nå føles de mer "riktige", litt mer kreative. Forhåpentligvis.


Sjangermessig har jeg vært veldig ensidig. Det er vel ingen hemmelighet at det er fantasy som er min sjanger. Av 100 bøker er 78 enten fantasy, science fiction eller alternate reality/fremtid. Jeg har disse under en samlebetegnelse fordi en del av dem kan klassifiseres som flere. Hovedvekten er på "typisk" fantasy, men i år har jeg også en del urban fantasy og steampunk.


Jeg har lest 16 krimbøker, noe som i og for seg ikke er uventet. Da har jeg ikke tatt med de fantasybøkene som egentlig er veldig "krimaktige", bare med tydelige fantasyelementer. Ellers har jeg bare lest 3 klassikere, og 3 bøker som egentlig ikke passer inn i noen spesiell sjanger.

Jeg er ganske fornøyd - jeg hadde jo et mål om å lese flere sjangre som jeg ikke klarte, men jeg har utforsket veldig mange undertyper av fantasy og har funnet mange nye favoritter.

Så var det neste år.
I 2012 skal jeg ikke være på langt nær så ambisiøs. Dette året har på mange måter slitt meg ut, spesielt siste delen av det, og neste år må jeg bli flinkere til å ta vare på meg selv. Når man blir syk jevnlig bare fordi man har FOR mye å gjøre (tre jobber, NaNoWriMo, leseutfordring på 100 bøker, dansekonkurranse, konferanse og så videre er kanskje litt i overkant) er det et ganske tydelig tegn om å ta det mer med ro. Jeg er ikke så god på utfordringer - enten gir jeg opp med en gang, eller så pusher jeg meg selv altfor hardt fordi jeg SKAL klare det. Konkurranseinstinkt er ikke alltid en bra ting, i hvert fall ikke når man også er en ihuga perfeksjonist.

Derfor skal jeg begrense meg. Jeg skal også bruke tid på faglig litteratur, så målene blir litt mer enn bare lesemål. Her er mine lesemål, skrivemål og andre mål for 2012:

24 nye romaner (2 per måned - leser jeg mer blir det gamle bøker som leses om igjen)
10 fagbøker
24 faglige artikler
Klare minst 75.000 ord under neste NaNoWriMo
Skrive i minst 15 minutter hver dag (har allerede begynt med dette, og så langt går det veldig bra. 15 minutter er jo egentlig ingenting, i hvert fall ikke ved hjelp av Write or Die, og det skal egentlig godt gjøres å IKKE klare å presse det inn noe sted.)
Fullføre førsteutkastet til NaNoWriMo-romanen for 2011

Forhåpentligvis er dette overkommelig uten å være så på hekta at jeg får enda et år som i år ;)

ETA: Ooooh, glemte også å skrive at jeg for første gang i hele mitt liv har vunnet noe i en adventskalenderkonkurranse. Jeg vant en bokpakke fra Schibsted-forlagene, aner ikke hva det er, men gleder meg til å få dem :)

Topp 10 barndomsfavoritter

onsdag 7. desember 2011


Den originale Top Ten Tuesday finner du hos bokbloggen The Broke and the Bookish, og er en ukentlig meme med topp ti et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Ukens tema finner du her, og er Top Ten Childhood favorites, eller barndomsfavoritter på godt norsk.


1. Ronja RøverdatterRonja Røverdatter av Astrid Lindgren. Dette var yndlingsboken over alle yndlingsbøker, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den. Det var noe med Ronja, med karakterene, med det ville, vakre, fantasifulle og litt skumle som appellerte veldig til meg både den gang og nå. (Kanskje det ikke er så rart at jeg har endt opp som fantasyfan?)

2. Brødrene LøvehjerteBrødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Boken var ikke like kjær som Ronja Røverdatter, men jeg har definitivt lest den et tosifret antall ganger. For å si det sånn. Jeg tror det var her min kjærlighet til fantasiverdener, skumle drager og heltemot begynte.

3. Vi på SaltkråkanVi på Saltkråkan av Astrid Lindgren. Jeg tror det er hevet over enhver tvil at jeg virkelig elsket Astrid Lindgren som liten. Vi på Saltkråkan var en koselig bok jeg egentlig aldri syntes var særlig spennende (kanskje fordi jeg ikke engang kan huske å ikke ha lest den) men som jeg leste om igjen og om igjen likevel.

4. Sølvhingstens sønner av Elyne Mitchell (beklager, fant ikke bilde). Dette er egentlig en oppfølger til Sølvhingsten (og en til?) som en av brødrene mine fikk i en eller annen bokklubb. Jeg har aldri lest selve Sølvhingsten, men for en hestegal jente var dette boken over alle bøker. Særlig bra er den kanskje ikke, men det var da hester i den. Skjønt "det var da hester i den" beskriver den ikke helt - "hovedpersonene" om man kan kalle det det er villhester, og boken handler om deres liv fra hestenes perspektiv.

5. Five on a Treasure Island (Famous Five, #1)Fem-serien av Enid Blyton. Linken går til første boken, men jeg husker ikke hvilke av bøkene jeg likte best - jeg husker ikke engang hva de heter, jeg pleide å begynne på første boken og så lese hele serien ut når jeg først var i gang. Fem-bøkene er enda noen bøker jeg hovedsaklig arvet etter brødrene mine, og handler om fem barn/ungdommer som stadig vikler seg inn i et eller annet slags eventyr.

6.Adrift in the Pacific: Two Years Holiday To års ferie av Jules Verne. Ikke noen barnebok for så vidt, og jeg husker mamma sa at jeg kanskje var litt for liten til å lese den (men jeg var tom for lesestoff, og hun var nok lei maset mitt). Mamma har en utgave som hun selv hadde når hun var ungdom, fra sekstitallet eller deromkring, og jeg husker jeg syntes det var UTROLIG stilig. Boken handler om en gruppe skolegutter fra New Zealand som er på skoletur, og som lider skibbrudd og havner på en øde øy.

7. Marikken av Astrid Lindgren. Enda en Lindgren-bok som jeg har lest utrolig mange ganger.

8. Anne Villdyrjente av Bjørn Rongen. Dette er også en av mammas bøker, fra femtitallet denne gangen. Den handler om lille Anne som blir tatt av bjørnen fordi dens egen unge ble tatt av en jeger. Eller noe sånt. Det er en del år siden jeg leste den, for å si det sånn.

9. Aurora i blokk Z av Anne-Cath. Vestly, eller egentlig de aller fleste Vestly-bøkene. Jeg husker jeg elsket både bøkene om Aurora, Guro, Ole Aleksander Filibom-bom-bom og Mormor og de åtte ungene.

Hvilke var dine barndomsfavoritter?
 

It's Monday! What are you reading?

mandag 5. desember 2011

Jeg tok meg for en gangs skyld fri i helgen, og har fått lest veldig mye mer enn jeg trodde. Jeg regner ikke med at jeg får lest særlig mye denne uken, men jeg har bare to bøker igjen på leseutfordringen min (hurra!), så det gjør egentlig ikke så mye.
Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis
Trudi Canavan: The Magicians' Guild
Andrzej Sapkowski: The Last Wish (egentlig en novellesamling, viste det seg)
Mark Lawrence: Prince of Thorns


Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen, faktisk. Jeg har planer om å komme sterkere tilbake med anmeldelser litt etter jul, når jeg får lest noen av bøkene om igjen.

Bøker jeg leser nå:
Brandon Sanderson: Elantris (hvis resten av boka lever opp til begynnelsen skal jeg definitivt lese mer av denne forfatteren!)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Brandon Sanderson: Elantris, samt helst én bok til, men det kommer helt an på om jeg faktisk får den jeg har tenkt å lese i posten i tide... Mulig det blir Iron Jackal av Chris Wooding. Hvis jeg får tid.

NaNoWriMo oppsummering

torsdag 1. desember 2011

I år har jeg, som tidligere år, vært med på NaNoWriMo, som går ut på å skrive en roman på minst 50 000 ord i løpet av en måned. Det har vært en merkelig måned, først og fremst fordi jeg har hatt så mye annet å stå i med, men også fordi opplevelsen har vært en helt annen enn tidligere.

For det første. Bergensgjengen. De som har vært på møtene, både på Outland og Studentsenteret, har vært en fantastisk gjeng. Jeg føler alle har heiet på hverandre og backet hverandre opp. I dag var det aller siste skrivemøtet (selv om vi skal ha TGIO i morgen) og det var både kjempegøy og litt trist. I hvert fall var det en gruppe veldig slitne og overtrøtte mennesker som satt der.

For det andre er jeg for en gangs skyld fornøyd med historien. Man skulle tro jeg fikk prestasjonsangst når jeg endelig skulle prøve å skrive historien jeg har tenkt på (og gjort diverse forsøk på å skrive) siden førsteklasse på videregående. Det er faktisk snart 12 år siden (det er 12 år siden på bursdagen min) nå. Men for første gang, faktisk for noen fortelling, er jeg fornøyd med plottet, karakterene er slik jeg liker dem og det er lite som skjer bare fordi det må skje for å få plottet til å gå opp.

Jeg er fortsatt langt fra ferdig, til tross for mine vel 90k ord, og kommer til å fortsette et stykke ut i desember. Man vet man er inne på noen år man etter å ha skrevet 12k på én dag sitter og endrer slutten og bare klør i fingrene etter å skrive videre. Jeg er som sagt fornøyd med det meste av plottet, men føler at slutten ikke har ytt opptakten rettferdighet. I kveld har jeg plottet den om igjen, og jeg føler den er mye mer "riktig" nå.

Samtidig som jeg har hatt et ganske bra plott å støtte meg på (har de viktigste punktene og årsakene til at ting skjer) har historien også overrasket meg etter hvert. De siste dagene har det skjedd en del uforutsette twister og vendinger som jeg overhodet ikke har planlagt, men som passer historien veldig godt.

For det tredje har jeg lagt min elsk på programmet Write or Die av Dr. Wicked. Det går ut på at man setter seg et mål på antall ord, samt hvor lang tid man vil bruke. Så skriver man så fort man klarer og får advarsler hvis det går for lang tid uten at du skriver. Veldig genialt for ordkriger, for eksempel. Det er også veldig fint hvis man står halvveis fast og bare MÅ komme seg videre, for å komme seg gjennom det. Jeg har brukt Write or Die veldig mye. Man føler liksom ikke at man kan stoppe å skrive når man skriver på tid, noe som er fantastisk for konsentrasjonen.

For det fjerde har jeg egentlig ikke hatt tid til å skrive denne måneden, men på en eller annen måte har jeg fått det til likevel. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Men jeg liker det :) Med 90k er jeg milevis over målet jeg egentlig hadde satt meg også, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Eller jo, kanskje om boken faktisk var ferdig. Men den krever litt mer enn 90k, for å si det sånn... ;)

Noen andre som har vært med på NaNoWriMo? Hvordan gikk det?

Nå er det lesing som står for tur. Jeg har bare 6 bøker igjen på Goodreads sin leseutfordring (mitt mål var 100 bøker), og jeg har en rekke supre bøker som venter i bokhyllen. I julen skal jeg også prøve å få skrevet omtaler av de bøkene jeg har lest.

Topp 10 uleste bøker i bokhyllen

tirsdag 29. november 2011

Jeg har bestemt meg for å begynne med Topp 10-tirsdag igjen, etter en lang pause. Det var vel bare et spørsmål om tid, jeg som er så glad i lister ;)

Den originale Top Ten Tuesday finner du hos bokbloggen The Broke and the Bookish, og er en ukentlig meme med topp ti et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Ukens tema er egentlig "TBR list for winter," altså bøker som kommer til å bli utgitt i vinter. Men de bøkene jeg har ventet på har allerede kommet ut, eller så kommer de ikke ut før til våren, så jeg har plukket et tidligere tema. Siden jeg har shoppet så mye bøker i det siste er det spesielt ett tema som passer veldig godt, nemlig Topp 10 uleste bøker i bokhyllen. Jeg kommer også til å regne de bøkene som ikke er i bokhyllen ennå, men som er på vei i posten.

Jeg har forøvrig bare ni, både fordi resten er bøker som bare ligger der, eller som er tidligere/senere i samme serie som de som er oppført på listen. Jeg tenker jeg holder meg til én bok per serie.

1. Heirs of the Blade (Shadows of the Apt, #7)Adrian Tchaikovsky: Heirs of the Blade. Denne er foreløpig siste bok i en serie jeg holder på med. Jeg er foreløpig bare på bok 3 (dette er bok 7), men jeg er helt forelsket allerede. Jeg synes omslaget er utrolig vakkert samtidig som det er creepy. Boken har også fått gode terningkast på Goodreads, og det blir sagt at boken er tro mot det jeg har likt (så langt) ved serien. Det er selvsagt litt farlig å lese bakpå bøker som er fire bøker etter den jeg holder på med (spoilers!) men nå gleder jeg meg bare til å begynne på den.

2. The Iron Jackal (Tales of the Ketty Jay #3)Chris Wooding: The Iron Jackal. Dette er bok tre i serien om Ketty Jay, en slags steampunk-møter-low-fantasy-greie som er veldig bra. Jeg aner ingenting om den, men har elsket de to foregående bøkene.

3. The Black Prism (Lightbringer, #1)Brent Weeks: The Black Prism. Jeg har aldri lest noe av Brent Weeks før, selv om en venninne av meg liker bøkene hans, men jeg falt fullstendig for omslaget. Jeg har også kjøpt første bok i den forrige serien hans bare for å ha lest den først.

4. Prince of Thorns (The Broken Empire, #1)Mark Lawrence: Prince of Thorns. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har gledet meg slik til denne. Jeg synes omslaget er fantastisk, og boken virker passe mørk og sinister, for å bruke et godt engelsk ord. Men jeg er grådig spent!

5. The Wise Man's Fear (The Kingkiller Chronicle, #2)Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear. Jeg elsket den forrige boken i trilogien, The Name of the Wind, og jeg har hatt Wise Man's Fear i bokhyllen lenge. Men det er noe med bøker man har ventet så grådig på - det er nesten skremmende å faktisk skulle begynne på dem. Hva om de ikke lever opp? Hva om de skuffer og dermed "ødelegger" forrige bok? Den største grunnen er kanskje likevel at det er vanskelig å lese hundre bøker på ett år når de er såpass lange. I julen skal jeg manne meg opp og faktisk lese den.

6. Complete Works of Edgar Allan PoeEdgar Allan Poe: The Complete Works of Edgar Allan Poe. Denne boken er utelukkende på listen fordi det er den vakreste boken jeg eier. Forgylte sidekanter, blant annet. Jeg tør nesten ikke å lese den...

7. Vanished (Greywalker, #4)Kat Richardson: Vanished. Vanished er bok tre i Greywalker-serien, som handler om privatdetektiven Harper Blaine. Det er på mange måter en krysning mellom krim og urban fantasy som passer meg veldig godt, og som hjelper å fylle hullet mens man venter på neste Butcher-bok (uten sammenligning forøvrig). Jeg liker spesielt at fokuset på romantikk ikke er så stort som i mange andre urban fantasy-bøker.

8. Perdido Street Station (New Crobuzon, #1)China Miéville: Perdido Street Station. Har du hørt om bare én bok av China Miéville er sjansen stor for at dette er den du har hørt om. Jeg elsker de to bøkene jeg har lest av ham, og Perdido Street Station har vunnet mange priser. Veldig mange.

9. The Way of Shadows (Night Angel, #1)Brent Weeks: The Way of Shadows - siden jeg allerede har en Brent Weeks her. En venninne av meg har skrytt serien opp i skyene, og jeg gleder meg til å begynne på den. Det, og jeg elsker omslaget.

It's Monday! What are you reading?

mandag 28. november 2011

Da er konferansen også overstått. Tromsø var et veldig fint sted, og jeg er virkelig glad jeg reiste, men fy søren så sliten jeg er!
Som forutsett ble det ikke akkurat mye lesetid (hadde vel litt i underkant av en time ledig tid totalt per dag) men så stappfullt som hodet mitt er akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket å lese uansett.


Bøker jeg leste forrige uke:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis
Kat Richardson: Underground

N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

fredag 25. november 2011

The Hundred Thousand Kingdoms (The Inheritance Trilogy, #1) The Hundred Thousand Kingdoms har blitt skrytt opp i skyene og har vært månedens bok i flere bokklubber på Goodreads. Jeg gledet meg til å lese den, til tross for at sammendraget bakpå ikke virket superfristende, kanskje mest på grunn av omslaget og at den har vunnet mange priser.

Yeine Darr is an outcast from the barbarian north. But when her mother dies under mysterious circumstances, she is summoned to the majestic city of Sky. There, to her shock, Yeine is named an heiress to the king. But the throne of the Hundred Thousand Kingdoms is not easily won, and Yeine is thrust into a vicious power struggle with a pair of cousins she never knew she had. As she fights for her life, she draws ever closer to the secrets of her mother's death and her family's bloody history.

With the fate of the world hanging in the balance, Yeine will learn how perilous it can be when love and hate - and gods and mortals - are bound inseparably together.


Boken er... et paradoks. Jeg sa til en venninne da jeg skulle gi den poeng på Goodreads at jeg hadde gitt den både én og fem stjerner på en gang hvis jeg kunne. Handlingen er i seg selv utrolig klisjéfylt. En utenforstående som er kastet inn i en verden av intriger, hørt den før? Med spesielle evner? Litt Mary Sue? Ikke? La oss slenge inn at hele verdenen kan... gå under.


Jeg hatet mye av plottet. Det er et sterkt ord, men jeg gjorde det. Det er så mye klisjéfylt at jeg holdt på å bli gal. Selve skrivingen er heller ikke særlig god. Dialogen er haltende, spesielt i begynnelsen, og det virker som om forfatteren motarbeider meg når jeg prøver å bli engasjert i fortellingen. Det er kjedelig. Skrivestilen er hakkete og flyter dårlig.

Settingen er heller ikke ordentlig forseggjort. Når man skriver fantasy er det et poeng å få det til å virke som om det er noe mer enn det man får se, en verden som faktisk fungerer. Det gjør det ikke her. Det føles som et skall, en idé som ikke er ferdig utviklet. Forfatteren sliter også med dette med "show, don't tell." Ikke at jeg skal mase om og om igjen om det, men det er et poeng. Det virket heller ikke som om forfatteren hadde egentlig satt seg ned og vurdert hvilke scener og hendelser som var nødvendige og hvilke som burde kuttes. Det er så mye som virker poengløst og uten egentlig hensikt annet enn at det skal være kult


På den andre siden.


Samtidig er det andre så utrolig genialt at jeg elsket boken i perioder. Og da mener jeg virkelig elsket den. Jeg elsket alt som hadde med gudene å gjøre, jeg syntes den delen av plottet var genialt og originalt, de var troverdige, det var hjerteskjærende, det var interessant, det var spennende. Jeg likte kompleksiteten deres og da spesielt Nahadoth, at de ikke ble beskrevet som bedre enn de var og at de ikke ble glorifisert, og en del av livet ved hoffet var på samme måten. Jeg skulle bare ønske at forfatteren hadde klart å yte dette rettferdighet. Da hadde det blitt en fantastisk bok. 


I utgangspunktet en av de dårligste bøkene jeg har lest på lenge... men også en av de beste. Som sagt, et paradoks av en bok.

Robin Hobb: The Dragon Keeper

onsdag 23. november 2011

The Dragon Keeper (The Rain Wilds Chronicles, #1) The Dragon Keeper var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var i London, utelukkende på grunn av at den var om drager. Hva kan jeg si, det er et eller annet om drager. Baksideteksten:

"Guided by the dragon Tintaglia, they came from the sea: a Tangle of serpents fighting their way up the Rain Wild River, the first to make the perilous journey in generations.

For Thymara, a Rainwilder born with scales and claws, the return of dragons symbolises the return of hope to her war-torn world. Leftrin, captain of the liveship Tarman, also has an interest in the hatching; as does Bingtown newlywed, Alise Finbok, who has made it her life's work to study dragons.

But the creatures which emerge from the cocoons are a travesty of the dragons of old. Soon, they become a danger to all: it is decided that they must be moved. Far upriver lies the legendary Elderling city of Kelsingra. Perhaps there the dragons will find their true home.

However, if the dragons are to get there, a band of dragon keepers must be recruited to attend them. None are expected to return, or even survive, but Thymara is certain it is her destiny..."

Boken er forholdsvis lettlest, med skriftstørrelsen tar den betraktelig kortere tid enn de 553 sidene skulle tilsi. Jeg liker konseptet veldig godt, og dragene er veldig godt beskrevet. Hobb har tydeligvis gjort seg flid med å få dragene til å virke realistiske, å finne en måte å beskrive dem på som fungerer. Samtidig har hun gjort en veldig, veldig bra jobb med å beskrive dragenes reaksjon på å være som de er (de har minnene til tidligere drager som forteller dem hvordan det egentlig var), og hvordan menneskene reagerer på dem.

På den andre siden er det veldig, veldig mange diskusjoner om samme tema. Først har man de endeløse diskusjonene mellom Hest og Alise på hvorvidt hun faktisk kan dra for å se dragene eller ikke. De er på forskjellig tidspunkt og har litt forskjellig utgangspunkt og argumenter, men de føles likevel som en og samme diskusjon.

Senere har man diskusjonene mellom Alise og Sedric på hvorvidt de skal snu og dra tilbake eller ikke. Vi trenger ikke hele diskusjonen hver eneste gang, det blir bare kjedelig. Jeg endte opp med å hoppe over flere sider og dermed miste en del av spenningen bare fordi jeg var så lei av å lese om de samme argumentene om og om igjen. Det føles som om det skjer veldig, veldig lite, og forholdet mellom karakterene (og i det hele tatt karakterene selv) forandrer seg veldig lite utenom det tydelige. Det er ingen virkelig utvikling.

I tillegg er det et helt kapittel med tilbakeblikk fra Sedric sin side som riktignok forteller veldig mye om hvorfor han gjør som han gjør og ikke minst om enkelte andre karakterer, men det passer ikke inn. Tilbakeblikk og dermed pause i plottet i siste fjerdedelen av boken? Det fungerer ikke, selv om jeg likte selve tilbakeblikket.

Og hvor ble klimakset i boken av? Det er noe som skjer, men det føles som om boken bare slutter tilfeldig. Kranglene i denne delen av boken har vi hørt før, problemene mellom Thymara og en av de andre føles ikke viktige og føles mest av alt unødvendig, og det skjer liksom ingenting som skulle tilsi at boken burde slutte her. 

Når det er sagt angrer jeg likevel ikke på at jeg leste boken, den var underholdende og vanskelig å legge fra seg, men samtidig føler jeg at Hobb ikke lever opp til den standarden jeg så i Assassin's Apprentice. Hvis det bare kommer an på plottet kommer jeg ikke til å lese neste bok i serien, men samtidig elsker jeg måten hun har laget dragene sine på, samt folkene og settingen i Rain Wilds-området.

It's Monday! What are you reading?

mandag 21. november 2011

Jeg er ferdig med NaNoWriMo! Det vil si, jeg er langt fra ferdig med romanen (er ca. halvveis) men 50 000 ord er skrevet og jeg er veldig glad.

Bøker jeg leste forrige uke:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
George Orwell: 1984
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

Bøker jeg leser nå:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Regner ikke med å få lest så mye, siden jeg skal på min aller første konferanse i Tromsø mesteparten av uken. Jeg regner med at jeg kommer til å lese ut Poltergeist, men det er faktisk det eneste.

George Orwell: 1984

fredag 18. november 2011

1984'It was a bright cold day in april, and the clocks were striking thirteen.'

Winston Smith works for the Ministry of truth in London, chief city of Airstrip One. Big Brother stares out from every poster, the Thought Police uncover every act of betrayal.
When Winston finds love with Julia, he discovers that life does not have to be dull and deadening, and awakens to new possibilities. Despite the police helicopters that hover and circle overhead, Winston and Julia begin to question the Party; they are drawn towards conspiracy. Yet Big Brother will not tolerate dissent.

Ninteen Eighty-Four is George Orwell's terrifying vision of a totalitarian future in which everything and everyone is slave to a tyrannical regime.


Hva skriver man om en bok det er skrevet så mye om? Jeg ble veldig positivt overrasket i hvert fall. Jeg liker vanligvis bøkene mine litt mindre dystopiske, men jeg klarte ikke å la være å bli revet med. Det var så levende og treffende beskrevet at jeg elsket den. Grusom på sin måte, men den fortjener all skrytet den har fått. En goodreads-anmelder beskrev den som "haunting," og jeg tror det er treffende.


Hva hvis? Hva hvis en del av det som skjer nå er et steg mot en slik fremtid? Det er ikke så uaktuelt heller. Vi vet jo allerede at nyheter i store deler av verden er nøye redigert før de kan publiseres. Vi vet at det sannsynligvis foregår mer overvåkning enn det offisielt gjør, og at man stadig vil ha mer. Problemstillingen i boken er aktuell overalt og når som helst, synes jeg, noe som gjør den like aktuell nå. 


Ikke noen lett eller koselig lesning, men anbefales på det sterkeste likevel. Det er liksom en bok man bør ha lest, selv om den også er veldig bra skrevet. Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i skrivestilen, men hadde overhodet ikke ventet at den skulle være så vanskelig å legge fra seg.

Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

onsdag 16. november 2011

A Thousand Splendid Suns Jeg har på mange måter følt at jeg "burde" lese denne boken. Den handler først og fremst om to kvinneskjebner, men også om skjebnen til et helt land. Boken var på mange måter både tragisk og likevel forhåpningsfull. Den handler om ikke bare deres skjebne, men hvordan det finnes håp i motgang.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Boken var selvfølgelig bra - hvorfor ellers har den fått så mye skryt? Likevel var den ikke så engasjerende som den kunne være. Det må sies at den ikke er min type bok i det hele tatt, og at dette kanskje er grunnen, men jeg syntes den var fascinerende. Jeg elsker skildringene hans og måten han beskriver menneskene på. Jeg kunne se for meg det som skjedde så levende at jeg nesten ønsket han skrev litt dårligere. Det mangler ikke på dyktighet, så jeg tror rett og slett det ikke er min sjanger. Jeg får litt angst av bøker hvis omtaler bruker "menneskeskjebner" og "tragisk" i løpet av de første setningene. Men anbefaler absolutt boken. Jeg synes den gir et veldig bra bilde av et land vi ellers har et veldig ensformig bilde av.

It's Monday! What are you reading?

mandag 14. november 2011

NaNoWriMo går visst an å kombinere med leseutfordring likevel. Jeg har bare åtte bøker igjen av utfordringen og må på mange måter bremse meg selv litt for ikke å føle at jeg "må" bli ferdig raskest mulig. Jeg har jo hele julen på å lese.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Fire
George Mann: Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Kat Richardson: Greywalker

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear

Bøker jeg leser nå:
Ble akkurat ferdig med Greywalker (som ikke var fantastisk, men likevel veldig bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (jeg er visst inne i en stim med vampyrbøker, siden Greywalker endte opp med å være både om spøkelser og vampyrer).
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, den er tilbake på lista).

Peter V. Brett: The Desert Spear

fredag 11. november 2011

The Desert Spear The Desert Spear er nummer to i Demon Cycle-serien og oppfølger til The Painted Man/The Warded Man (navnet er forskjellig i den amerikanske og den britiske utgaven) som jeg skrev om i går. Boken følger de karakterene vi ble kjent med i den første boken, samt noen nye (eller gamle på nye måter).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen siden det vil røpe en del av bok 1, men skal forklare settingen. I Thesa og områdene rundt (det blir ikke klart hvorvidt dette skjer i hele verden eller bare deler av den) stenger man dørene og lager beskyttende "wards" rundt huset sitt. Man tilbringer deretter natten bak lukkede dører, og mørket er farlig og skummelt. Hvorfor? Jo, for om natten kommer demonene opp fra The Core. Demonene blir holdt tilbake av wards, og i The Painted Man blir det forklart bedre hvordan disse fungerer. Men av og til svikter de, eller noen rekker ikke å komme seg trygt hjem før det blir mørkt, og da har man plutselig et veldig stort problem man antageligvis ikke overlever.

Arlen Bales, også kalt The Painted Man, var en av de få som mente at det burde finnes en bedre måte å takle demonene på. Etter å ha mistet deler av familien sin som barn, var han besatt av å finne ut om det fantes en måte å drepe dem på. Reisen brakte ham blant annet til ørkenlandet Krasia, hvor han fant wards som ikke bare beskyttet, men som drepte. Dette var bok 1.

Bok 2 begynner i Krasia. Hovedperson i disse kapitlene er Jardir, og vi får vite hvordan han ble den han ble. Jardir er ikke bare representant for en kultur som er på tvers av vår egen (kanskje litt for tydelig basert på den muslimske verden etter min smak), men han ble også etablert som en idiot i bok 2. Sterke ord, men dere skjønner det om dere leser det. Det tok derfor litt tid å komme inn i boken. Men det var veldig interessant å lese, og det er tydelig at Brett har lagt mye innsats i kulturene sine - at de ikke bare skal være kule men også realistiske. Vi ser Jardirs vei fra liten gutt til voksen og respektert mann, og kvinnen som trekker i trådene. Vi ser også hvorfor han gjorde det han gjorde den gangen.

Det er hovedsaklig med disse kapitlene at det jeg ikke liker med boken ligger. For jeg skjønner at med en annen kultur er det fristende (og av og til nødvendig) å lage nye navn og begreper. Men man bør helst ikke pakke de første kapitlene tett med det. Jeg liker at det er lett å forstå hva han mener og at de er logisk laget (rent lingvistisk finner jeg ikke andre "feil" enn hensiktsløse apostrofer), men det blir litt mye. Hvorfor gi dem nye navn når vi har navn som fungerer? Vi skjønner jo at prester og prestinner har andre funksjoner i andre kulturer enn vår egen, og det finnes uansett flere adekvate engelske ord som kan uttrykke denne forskjellen. Uansett hvilken konklusjon man ender på (og jeg er faktisk ikke sikker) burde det ha vært litt mindre av dem. Brett er ivrig etter å vise kulturen han har laget, noe jeg skjønner, og når man skal gjøre det blir det gjerne en opphoping av slike navn. Jeg synes derfor at han burde ha introdusert de nye navnene litt saktere slik at man ikke la merke til det.

Når det er sagt er dette det eneste jeg ikke liker. Jeg synes spesielt at Brett er utrolig dyktig til å lage karakterer. En del kunne lett ha glidd over i Mary Sue-territoriet, men virker likevel som ekte, levende karakterer. Det er mennesker i hele spekteret fra ufordragelig til lette å like, men de fleste befinner seg ikke i noen ytterkant. Derfor føles også boken mer ekte, fordi folk reagerer på troverdige måter og oppfører seg realistisk. De har også realistiske reaksjoner i kulturkrasjene som etterhvert kommer. Jeg liker også at det ikke bare er karakterene selv som ikke er svart-hvite, men det meste i boken. Folk gjør ting av en grunn, og ofte fordi de er overbevist om at det er rett (i motsetning til de fleste antagonister i fantasy).

Det er ingen "rask" bok (ting skjer når de skjer, og ikke alle sidene er action-spekket), og helt annerledes enn man skulle tro fra en bok som handler om demoner, men den føles aldri kjedelig. Den har noen av de nydeligste øyeblikkene jeg har lest i noen bok (ett av dem er noe så enkelt som at Leesha og moren Elona for første gang i historien faktisk er enige om noe og våger å si det) samt noen i den andre enden av skalaen. Man vet det er en bra bok når man både har felt noen tårer og har ledd høyt i løpet av den. Akkurat nå virker det fryktelig lenge til neste bok, The Daylight War, kommer ut. Forventet utgivelsesdato er i 2012, og jeg klarer knapt å vente.

Anbefales på det sterkeste, men les eneren først :)

Peter V. Brett: The Painted Man

onsdag 9. november 2011

The Painted Man (Demon Cycle, #1) Mankind has ceded the night to the corelings, demons that rise up out of the ground each day at dusk, killing and destroying at will until dawn, when the sun banishes them back to the Core. As darkness falls, the world’s few surviving humans hide behind magical wards, praying the magic can see them through another night. As years pass, the distances between each tiny village seem longer and longer. It seems nothing can harm the corelings, or bring humanity back together.

Born into these isolated hamlets are three children. A Messenger teaches young Arlen that fear, more than the demons, has crippled humanity. Leesha finds her perfect life destroyed by a simple lie, and is reduced to gathering herbs for an old woman more fearsome than the demons at night. And Rojer’s life is changed forever when a traveling minstrel comes to his town and plays his fiddle.

But these three children all have something in common. They are all stubborn, and know that there is more to the world than what they’ve been told, if only they can risk leaving their safe wards to find it.


Denne boken har noe ekstra ved seg. Både originalitet og dyktighet er til stede både i handling og setting, og persongalleriet er utrolig realistisk og interessant å lese om. Hovedpersonene er langt fra perfekte. De har sine ting de er dyktige på, men de har ofret ting for å komme dit de er, selv om der de er ikke nødvendigvis er så bra. Bipersonene - man kan elske eller hate dem, men bra laget er de. Hovedpersonenes handlinger er vel begrunnet, man føler med dem uten å forvente at alt skal gå så bra alltid, og de tar både dumme og kloke valg.


Jeg digger også konseptet. Det er ikke nytt i og for seg, men det har likevel en ny twist ved seg. Demoner er langt fra noe nytt i fantasy, i hvert fall, men de har så mye mer å si her. Hva skjer hvis et helt samfunn lar seg kue av frykten? Dette skjer. Og noen får nok.


Det er ikke noen rask bok. Med det mener jeg at forfatteren tar seg tid til å beskrive hvordan ting er og hvordan ting funker fra sted til sted, han haster ikke av gårde i et jag etter at det må skje ting hele tiden, men har tålmodighet til å la ting skje når det passer. Ting tar tid. Den er likevel aldri uspennende eller kjedelig, jeg klarte ikke å legge den fra meg og elsket den fra ende til annen. Nå holder jeg på med bok 2, som har litt flere dårlige sider, men veldig mange av de gode fra denne boken likevel. 


Anbefales!

It's Monday! What are you reading?

mandag 7. november 2011

Det er NaNoWriMo-tid, og det betyr minimalt med lesetid. Eller, den lille tiden som er igjen etter all jobbingen (12-timersdager nesten hver eneste dag, jippi...) blir brukt til skriving. Men litt får jeg da lest, takket være en halvtimes busstur hver morgen og kveld.
Siden jeg glemte å lage innlegg forrige mandag er dette for de siste to ukene.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Graceling
George Mann: The Immortality Engine

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg leser nå:
George Mann: Ghost of Manhattan

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
George Mann: Ghost of Manhattan
Kristin Cashore: Fire

Markus Zusak: The Book Thief

fredag 4. november 2011

The Book Thief Nine-year-old Liesel lives with her foster family on Himmel Street during the dark days of the Third Reich. Her Communist parents have been transported to a concentration camp, and during the funeral for her brother, she manages to steal a macabre book: it is, in fact, a gravediggers’ instruction manual. This is the first of many books which will pass through her hands as the carnage of the Second World War begins to hungrily claim lives. Both Liesel and her fellow inhabitants of Himmel Street will find themselves changed by both words on the printed page and the horrendous events happening around them.

Boktyven er en bok jeg har tenkt på å lese lenge. Det er bare ikke den sjangeren jeg oftest leser, og dermed ikke den jeg prioriterer å kjøpe. Min utgave fikk jeg gratis av en venninne - som hadde fått Boktyven på norsk av meg i gave tidligere, men som fikk enda en utgave av en venninne og dermed ga den videre til meg - noe som gjorde at jeg endelig prioriterte den.

Jeg angrer ikke.



Jeg elsket den. Jeg elsket personskildringene, som var akkurat slik jeg elsket dem - treffende og levende i egenskap av å være akkurat riktige, med bare noen få ord som fremkaller de riktige bildene i hodet. Den var både dyster og herlig, og det var interessant å få den siden av Nazi-Tyskland.

Jeg burde skrive noe negativt, men finner ikke noe. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg. Det var liksom ikke bare det at den var bra i seg selv, men den handlet om noe mer enn bare selve plottet. Det er ofte risikabelt å skrive om barn bare fordi man enten får dem til å virke som treåringer eller som kortvokste voksne, men jeg synes dette også er veldig bra utført.

Jeg har rett og slett ikke noe mer å skrive. Anbefales på det sterkeste, og skal definitivt leses igjen!

M. D. Lachlan: Wolfsangel

onsdag 2. november 2011

Wolfsangel (Craw Trilogy, #1) Jeg kjøpte boken på impuls i London, og angret så fort jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at den ikke svarte til forventningene, for det gjorde den nemlig til fulle - det var bare det at forventningene ikke akkurat var skyhøye. Jeg er litt skeptisk når utlendinger skriver om norrøn mytologi, og dessverre hadde jeg grunn til det denne gangen.

The Viking King Athun leads his men on a raid against an Anglo-Saxon village. Men and women are killed indiscriminately but Athun demands that no child be touched. He is acting on prophecy. A prophecy that tells him that the Saxons have stolen a child from the Gods. If Athun, in turn, takes the child and raises him as an heir, the child will lead his people to glory. But Athun discovers not one child, but twin baby boys. Ensuring that his faithful warriors, witness to what has happened, die during the raid Athun takes the children and their mother home, back to the witches who live on the troll wall. And he places his destiny in their hands.

And so begins a stunning multi-volume fantasy epic that will take a werewolf from his beginnings as the heir to a brutal viking king, down through the ages. It is a journey that will see him hunt for his lost love through centuries and lives, and see the endless battle between the wolf, Odin and Loki - the eternal trickster - spill over into countless bloody conflicts from our history, and over into our lives.


OK, jeg skal innrømme at noe ikke var så ille. Forfatteren - som egentlig er journalist - har gjort god research, og det er få ting ved kulturen som direkte ikke stemmer - annet enn at enkelte ting føles mer som en middelalderroman enn en vikingroman. Mye fellestrekk men også mye ulikt. Jeg likte også hvordan mytologien ble mikset inn i romanen. Men det var alt.



Fortellingen var uengasjerende, persongalleriet var ikke troverdig eller realistisk og ganske klisjéfylt, og skjebnens store viktighet gjorde alt veldig lite spennende. Greit nok at skjebnen ofte spilte en stor rolle tidligere, men det fungerer bare ikke i en roman. I hvert fall ikke på denne måten. 


Handlingene er umotiverte, vi blir forklart grunnen til at hovedpersonen gjør som han gjør i begynnelsen, men handlingene hans er like fullt ikke helt forståelige. Jeg skumleste mesteparten av boken, og det var bare såvidt jeg kom meg gjennom den da også. Ikke så mye som virkelig irriterte meg, annet enn et par ting, men veldig mye som ikke engasjerte meg.


Liker du vikinger og historiebasert fantasy, les heller noe annet, for dette er ikke verdt pengene.

Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter

fredag 28. oktober 2011

The Calligrapher's Daughter (UK Paperback) Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken overhodet. Men - takk og lov - jeg ble overrasket.

Najin Han er datter av en koreansk kalligraf, en av de privilegerte i samfunnet. Men hun får ikke det eneste hun ønsker, farens anerkjennelse. Samtidig er hun for smart og sta til egentlig å passe inn i idealet av den koreanske adelskvinne, og kjemper stadig en kamp for å få være den hun egentlig er, ikke den tradisjonen dikterer at hun skal være.

Samtidig får japanerne stadig sterkere grep om Korea, og koreanerne blir stadig mer undertrykt. Den koreanske kongen myrdes, koreanerne blir stadig mer frustrerte. Det snakkes om revolusjon. I resten av verden nærmer andre verdenskrig seg, men i Korea er det kun deres frihet fra japanerne som teller. I lys av dette må Najin prøve å følge sine drømmer og ikke minst sin families drømmer, og forsøke å venne seg til en verden som dag for dag endres.

Boken er en saktegående bok som tar for seg nærmere 30 år. Den er i svært stor grad karaktersentrert, men jeg pleier vanligvis ikke like fullt så karaktersentrerte bøker. Men jeg elsket den.

Det samfunnsmessige bakteppet er fantastisk skrevet, og jeg elsker all innsikten i koreansk kultur og dagligliv på den tiden, kollisjon mellom kulturene og forskjellige klasser og ikke minst kollisjon mellom gammelt og nytt. Jeg syntes Najins forhold til sin far var hjerteskjærende, og jeg ble sittende og lese og lese.

Jeg husker ikke så mye av handlingen, for det var på en måte ikke den som var viktig. Det var menneskene. Kim er utrolig god til å skildre mennesker; svært få virket som karikaturer eller uutviklede bakgrunnsfigurer. Menneskene er ikke glorifiserte eller helgen-aktige, men heller ikke det motsatte. De er troverdige, ekte mennesker som er interessante å lese om.

Menneskeskildringene og kulturskildringene er nok til at jeg anbefaler denne på det sterkeste. Bokens tempo er ikke raskt, men litt på samme måte som kulturen den gang - den går sin gang. Men det merkes ikke. Jeg syntes den var spennende.

Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

onsdag 26. oktober 2011

Red Mandarin Dress Jeg har hatt lyst til å lese Qiu Xiaolong siden jeg så bøkene hans på Mammutsalg et år. Til slutt måtte jeg bare kjøpe en av dem, og valget falt på Mandarinkjolen. Det var et avbrekk fra all fantasyen jeg har lest i det siste, og det er alltid spennende å prøve noe nytt. Kinesisk krim, tenkte jeg, alt må prøves.

Chief Inspector Chen Cao of the Shanghai Police Department is often put in charge of  politically sensitive cases. Having recently ruffled more than a few official feathers, when he is asked to look into a sensitive corruption case he takes immediate action - he goes on leave from work. But while on vacation, the body of a murdered young woman is found in a highly trafficked area and the only notable aspect is that she was redressed in a red mandarin dress. When a second body appears, this time in the People's Park, also in precisely the same kind of red mandarin dress, the newspapers start screaming that Shanghai is being stalked by its first sexual serial killer. With the Party anxious to resolve the murders quickly, Chen finds himself in the midst of his most potentially dangerous and sensitive case to date.

(Utdraget er på engelsk, fordi det er hentet fra Goodreads, men jeg leste den på norsk.) 


Til å skulle være en thriller var den særdeles lite spennende. Det kan hende andre liker den, men jeg? Ikke søren. Ting skjer sakte, så sakte at du lurer på om noe noensinne kommer til å skje. Hovedfokuset i begynnelsen av boken er Chens avbrekk for å studere litteratur, og en oppgave han holder på å skrive som etterforskningen hjelper ham med.


Har jeg noensinne sagt at jeg hater bøker som maser om og om igjen om hvor fantastisk "litteraturen" (som om det er en egen, abstrakt entitet med eget liv) er og hvor betydningsfull den er. Vel, nå har jeg sagt det. Jeg vet det. Det er derfor jeg leser! Men jeg kan ikke fordra å bli pådyttet en mening, hvor mye den enn samsvarer med min egen.


Litteratur er særdeles viktig, litteratur og handlinger begått i tidligere tider. Det er selvfølgelig interessant å lese om noe så fjernt som Kina, både geografisk og kulturelt, og beskrivelsene var fascinerende. Jeg må si jeg holdt på å legge fra meg boken ved noen av beskrivelsene av måltidene (som blir beskrevet i detalj) - levende reker? Eugh. 


Samtidig virker det som om forfatteren prøver veldig hardt å beskrive Kina for oss utenforstående, noe som får ting til å virke litt oppstyltet og kunstig. Og hva er det med all siteringen av Konfucius og kinesiske dikt? Akkurat som om en vanlig kineser går rundt og sier slikt? Enda bedre, dørvakter og horer? Virkelig? Går folk her rundt og siterer Håvamål, kanskje? 


Til å være en thriller eller i hvert fall krim var den håpløst lite spennende. Den var kjedelig. Jeg likte den stort sett bare på grunn av insikten i kinesisk kultur og hverdagsliv, lite annet.

It's Monday! What are you reading?

mandag 24. oktober 2011

Lesingen går liksom litt mer unna denne uken. Hvorvidt det er på grunn av nye bøker i posten eller bare generell leselyst vet jeg ikke, men jeg klager ikke!

Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (enda bedre enn førsteboka, og definitivt veldig, veldig bra)
George Mann: The Osiris Ritual (enda en andrebok som er bedre enn førsteboka og definitivt veldig, veldig bra)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Douglas Hulick: Among Thieves


Bøker jeg leser nå:
Kristin Cashore: Graceling

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Jeg regner ikke med at det blir særlig tid til lesing, på grunn av jobb og dansekonkurranse og det ene med det andre, så jeg sier bare Graceling denne uken. Gjorde dessverre tabben å lese noen av de mindre positive omtalene av den på Goodreads og håper jeg klarer å legge dem fra meg når jeg  leser... Ingenting er så irriterende som å "lese med rødblyant."

Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret

lørdag 22. oktober 2011

The Invention of Hugo Cabret The Invention of Hugo Cabret overtok jeg av pinne, som anbefalte meg å lese den. Jeg var glad for å gi den et nytt hjem, og enda gladere for at den viste seg å være alt hun lovet.

Orphan Hugo Cabret lives in a wall. His secret home is etched out in the crevices of a busy Paris train station. Part-time clock keeper, part-time thief, he leads a life of quiet routine until he gets involved with an eccentric, bookish young girl and an angry old man who runs a toy booth in the station. The Invention of Hugo Cabret unfolds its cryptic, magical story in a format that blends elements of picture book, novel, graphic novel, and film. Caldecott Honor-winning author-illustrator Brian Selznick has fashioned an intricate puzzle story that binds the reader like a mesmerist's spell.

Boken er en blanding mellom roman og bildebok. Ikke på samme måte som en tegneserie - fortellingen blir fortalt dels i skrift, dels i bilder, men ikke samtidig. Jeg er imponert over at forfatteren får det til å fungere. Fortellerstilen hans er stø i begge former, og det er intet mindre enn imponerende hvordan han klarer å formidle fortellingen så presist, så dypt, bare ved bilder. Ikke minst også hvordan han får til overgangene mellom tekst og bilder. 

The Invention of Hugo Cabret skal faktisk bli film. Jeg kan ikke skjønne hvordan det blir bra. Bokens genialitet ligger i nettopp denne vekslingen mellom tekst og bilder, og en film vil ta vekk bokens magi. Fortellingen er forholdsvis enkel og kan nok i og for seg egne seg godt - men det er ikke den som gjør boken spesiell.


Den tar ikke lang tid å lese, jeg brukte en time, men det er verdt hvert sekund. Forfatteren/illustratøren er fantastisk dyktig. Anbefales!

Anbefalinger, bokkjøp og diverse

fredag 21. oktober 2011

Da var det fredag, gårsdagens seminarinnlegg-greie er overstått (det gikk OK, verken mer eller mindre), og den eviglange listen over ting som skal gjøres har krympet bittelitt. Jeg var ganske nervøs, så det var deilig å bli ferdig.

I går fikk jeg første omgang med bøker bestilt fra Amazon - noe som sier sitt om hvor mange det ble til sammen når alle ble bestilt samtidig. Jeg har virkelig ikke selvbeherskelse for tiden. Ikke at jeg angrer! Jeg fikk blant annet Steampunk Bible, en helt fantastisk bok, som virker spennende og har med MYE mer enn bare boksjangeren. Jeg ser spesielt frem til George Manns bøker, som jeg skal begynne på i dag, og Warlock's Shadow som jeg har ventet på i månedsvis. Men så skal jeg fokusere på å lese ut de jeg har, og ikke kjøpe nye på en stund. Håper jeg. Det er jo uansett snart jul.

Ellers har jeg også et spørsmål til dere. Jeg følger nemlig ikke så mange bokblogger, i hvert fall ikke som fortsatt oppdaterer noe særlig, men vil gjerne lese flere. Men jeg har ikke alltid tid til å lete, og lurte derfor på om dere kan anbefale noen bra? Siden jeg leser så mye fantasy hadde det vært fint med noen som i hvert fall av og til skriver om samme sjanger, men det er ikke et must (siden jeg innser at ikke alle er like sjangersnevre som meg).

Douglas Hulick: Among Thieves

onsdag 19. oktober 2011

Among Thieves (Tale of the Kin #1) Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg av denne boken. Det virket som en Lies of Locke Lamora-kopi, men samtidig var det tydelig at den ikke bare var det. Den var overhodet ikke det, når alt kom til alt.

Ildrecca is a dangerous city, if you don't know what you're doing. It takes a canny hand and a wary eye to run these streets and survive. Fortunately, Drothe has both. He has been a member of the Kin for years, rubbing elbows with thieves and murderers from the dirtiest of alleys to the finest of neighbourhoods. Working for a crime lord, he finds and takes care of trouble inside his boss's organization - while smuggling relics on the side.

But when his boss orders Drothe to track down whoever is leaning on his organization's people, he stumbles upon a much bigger mystery. There's a book, a relic any number of deadly people seem to be looking for - a book that just might bring down emperors and shatter the criminal underworld.

A book now inconveniently in Drothe's hands...


Som sagt virker boken som en Lies of Locke Lamora-kopi. Innflytelsen er veldig tydelig, spesielt i begynnelsen av boken. Alternativt kan man si at både Hulick og Lynch er påvirket av det samme (italiensk mafia i en fantasy-setting som et slags utgangspunkt, for å overforenkle det). Men etter hvert som man leser videre ser man at den er så mye mer. Verdenen han skaper er hans egen, med mytologi og historie som han tydelig har lagt arbeid i. Jeg liker slikt! 

Plottet er også genialt. Det vikler seg både hit og dit, med den ene overraskelsen etter den andre, men uten at de slutter å være troverdige. Man føler hele tiden at det kunne skjedd slik. Jeg liker at ingenting er helt som man tror, at man ikke vet hvem man skal stole på, og at det som står på spill er såpass alvorlig.

Men la meg være ærlig, jeg elsker også at lingvister har en rolle i alt dette. Jepp. 

Det er en maskulin, actionfylt og dramatisk fortelling, men det er dypere og lettere toner i det hele. Jeg liker spesielt forholdet mellom Drothe og søsteren, som jeg håper blir mer utdypet i senere bøker. Jeg krysser fingrene alt jeg kan for at det kommer flere bøker, og det snart.

Jeg føler jeg burde skrive noe negativt også, men det er en stund siden jeg leste boken, og siden den gang har alt blitt fortrengt til fordel for alle de gode sidene dens. Hvis du skal lese én fantasybok i år, og liker bøker som går litt utenom de opptråkkede stiene, med karaktersentrerte fortellinger som likevel har action, les denne. 

It's Monday! What Are You Reading? ...og litt diverse

mandag 17. oktober 2011

Det gikk akkurat opp for meg at jeg har postet innlegg hver dag (pluss to ganger på en av dagene) den siste uken. Jeg føler personlig at det blir litt vel mye av det gode, men hva gjør man når man absolutt skal skrive omtale av alle? Jeg må jo få dem ut en gang. Jaja. Får håpe dere ikke får helt overdose.

Bøker jeg leste forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper (veldig blandede følelser - mye bra i den, men også litt for mye jeg ikke likte)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (ikke like bra som forgjengerne, men OK)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (skuffelse)
Elizabeth Moon: Trading in Danger (episk skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (veldig bra)

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (Shadow of the Apt, bok 2). Vanligvis raser jeg gjennom bøker jeg virkelig liker når jeg leser dem for første gang. Selv om - eller kanskje fordi - språket er bra. Men denne - den er litt som Pascal Merciers Nattog til Lisboa, ikke i tema eller sjanger, men likevel - det er noe med språket som gjør at jeg sakker ned og bare må ha med meg hver detalj. Språket flyter så innmari godt at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal beskrive det, selv om det ikke gjør så mye av seg. Det skader ikke at resten av boken er genial også.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling. Med 450 gjenstående sider som jeg ikke kommer til å finne på å skynde meg gjennom - det er tydelig at forfatteren har funnet stilen og tonen sin i toeren - regner jeg ikke med at jeg får lest noe annet. Hvis det går, blir det nok et forsøk på Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss. Hvis ikke noen av bøkene jeg har bestilt fra Amazon kommer, da. Da blir det i så fall Osiris Ritual av George Mann.

Apropos det, første omgang med bøker fra Amazon ble sendt på fredag. Det er sjelden jeg får så store pakker at jeg får sporingsnummer fra dem, men... ja. Gøy. I går, som var sist jeg sjekket, var pakken i Hamburg, der den hadde reist fra Leipzig. Jeg kan ikke egentlig begynne å vente på dem før rundt 24.10, som er forventet leveringsdato, men jeg gjør det likevel. Og den 21.10 blir resten av bøkene sendt, siden to av bøkene ikke kommer ut før. Jeg gleder meg som en liten unge. Det er en perfekt blanding av for meg kjente og kjære og totalt ukjente men veldig lovende forfattere.

Ellers begynner det å nærme seg dansekonkurranse, og jeg begynner å bli litt stresset. Jeg har ikke øvd på stegene raskt nok (i tempo altså, ikke i frekvens) så jeg sliter med å holde følge med musikken. Men men. Det kommer seg, det kommer seg, og det er utrolig hva man kan få til på skarve to uker. Jeg har i hvert fall oppdaget at ingenting er som irsk dans (slipjig denne gangen) for å komme opp i makspuls. Jeg trodde jeg hadde makspuls på 196, som er det høyeste jeg noensinne har kommet opp i. For å si det sånn, det er visst ikke makspulsen min likevel.

Anywho. Det var et eller annet mer jeg hadde tenkt å skrive, men det forsvant visst fra hodet mitt. Det kommer vel igjen hvis det var viktig...

George Mann: The Affinity Bridge

lørdag 15. oktober 2011

The Affinity Bridge Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en "automaton," en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet - hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er "forward thinking." Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Elizabeth Moon: Trading in Danger

fredag 14. oktober 2011

Trading in Danger (Vatta's War, #1) Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal "på skrapen," en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. "Show, don't tell" har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

torsdag 13. oktober 2011

Nights of Villjamur (Legends of the Red Sun, #1) Hver gang jeg skriver en omtale tenker jeg at neste gang må jeg huske å ta notater mens jeg leser, så jeg har noe substansielt å skrive om og kan gi bedre eksempler. Når jeg faktisk husker å gjøre det er det et veldig dårlig tegn.

Jeg så Nights of Villjamur på Norli for første gang for flere år siden. Jeg syntes den så fristende ut, mest på grunn av omslaget, men var også litt skeptisk. Etter hvert ble det til at jeg måtte lese den, og til slutt fikk jeg somlet meg til å kjøpe den. Dessverre ble det en slik bok jeg omtrent skumleser for å komme gjennom, utelukkende fordi jeg nekter å gi opp en bok før jeg er ferdig med den.

Plottet i boken er litt forvirrende. Jaryd er en slags ikke-helt-menneskelig greie som etterforsker en rekke bestialske mord på høytstående personer. Tryst (ja, det er grådig mange y-er i boken) er hans underordnede som irriterer seg over manglende forfremmelser. Keiseren tar selvmord og hans døtre, unge Eir og litt eldre og hjemmefrarømte Rika, må overta. Samtidig kommer unge Kapp til byen, under dekknavnet Randur, som er en som er ansatt for å være danse- og fektelæreren til Eir. Kapp har sin egen agenda og vil finne en "cultist" som kan redde moren fra en saktegående, men dødelig sykdom. Brynd er kommandant for Night Guard, og opplever at ting ikke er som de skal. Bakteppet for alt dette er en ny istid, og folk flokker til Villjamur for å søke tilflukt. For alle vet at isbreer skåner byene! (yeah right...)

Jeg vil så gjerne si noe positivt om boken utover et tiltrekkende omslag. Konklusjonen min blir, etter mye tenking, at boken har stort potensiale. Bare synd den ikke lever opp til det. Jeg vet at mange på Goodreads har elsket den, men jeg kan ramse opp en rekke ting jeg ikke kan fordra.

1. Navn og ord. Det er veldig, veldig tydelig at Charan Newton er inspirert av norrønt språk når han laget navnene og ordene. Men å slenge på noen bøyningsendelser gjør det ikke kult. (Dawnir? Seriøst?) Navnene og ordene føles som en krysning mellom norrønt og keltisk med en rikelig mengde apostrofer og noe som ser ut som latin blandet inn, og en litt for stor forkjærlighet for y-er. Spesielt der lyden y faktisk ikke kan forekomme. Det er også veldig rart å bruke gudenavn som banneord når gudenavnet det gjelder er Astrid. "Astrid, your hands are freezing." (Jeg ble sittende og tenke: "Astrid? Het hun ikke noe på T?) Denne bruken av gudenavn er jo veldig vanlig i fantasy, det bare blir litt merkelig i dette tilfellet.

2. Monstre. Hvis du bruker et monsternavn som allerede eksisterer, er det kanskje lurt å i hvert fall ha en viss likhet til det du baserer det på. For eksempel kan du ikke kalle noe en drage hvis det i virkeligheten er en fé. Eller, som i dette tilfellet, du kan ikke kalle noe draugr hvis det overhodet ikke har noen fellestrekk med den folkloristiske draugen. Draugene i Nights of Villjamur er mennesker som har dødd og blitt vekket til live igjen, en slags undead. Men de har ingenting med sjøen å gjøre engang.

3. Flere steder er det infodumps, mye som blir forklart uten at det egentlig passer inn. Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men her fungerer det ikke. La oss heller få lære det litt etter hvert! Det hjelper uansett ikke når det blir så kjedelig at jeg ikke får det med meg uansett.

4. "Show don't tell" er en retningslinje for skriving som jeg har lest om ørten ganger. Det er ikke slik at man alltid skal vise i stedet for å fortelle, men når man aldri viser noe som helst, er det et problem. Det blir ikke engasjerende i det hele tatt. Dette gjelder spesielt plottet som har med Tryst å gjøre. Vi hører stadig at han hater Jaryd og gjerne vil ta hevn, men samtidig har vi ikke blitt vist noe som helst som tyder på at han mener dette, så det blir vanskelig å tro på. Det blir liksom bare påstander helt frem til det store klimakset.

5. Hva er det med en bondetamp uten manerer (ja, dette blir presisert) som på en eller annen måte får innpass hos de rikeste og som innsmigrer seg hos dem på 1-2-3?

6. Plottet. Det er en rekke ting som burde fått tid til å bygge seg opp som bare forekommer og så er over. Det blir liksom ikke tid til å engasjere seg i det. Det føles mer som en oppramsing, og ingenting blir spennende. Jeg vil ha noe som holder meg fast til handlingen i timevis, ikke noe som blir oppklart to sider senere. Samtidig skjer det ting som overhodet ikke får noen forklaring eller betydning for noe som helst.

7. Det er et grådig fokus på sex (ikke eksplisitt, men referert til) og hvor attraktive noen er. Jeg aner likevel ikke hvordan noen av dem ser ut. Å beskrive i hvilken grad noen er pene er ikke en beskrivelse, spesielt ikke når det ikke er en bestemt persons synspunkt. Fremfor alt føles Randur/Kapp som en Gary Stu (mannlig versjon av Mary Sue) i store deler av boken.

8. En del av setningene er merkelige, noen av dem rent forvirrende. Språket generelt flyter ikke godt.

Det er mulig at det finnes kvaliteter ved boken som jeg ikke har sett - det må jo finnes en grunn til at folk elsker den - men jeg kan ikke fordra den. Jeg tror jeg kunne ha sett gjennom fingrene med det meste om jeg ikke hadde irritert meg grønn over navnene. Etter å ha lest noen bøker som har vært veldig gode på det med navn, og etter å ha jobbet en del med mine navn, irriterer jeg meg lett over forfattere som ikke får det til men som prøver likevel.

Nei, det blir ingen andrebok i denne serien for min del...

Bokkjøp oktober

onsdag 12. oktober 2011

Beklager at det blir så fryktelig mange innlegg for tiden, jeg har forhåndspublisert omtaler av alle bøkene jeg har lest i det siste, og da blir det plutselig vanskelig å stappe inn andre ting. Uansett:

Jeg mistet fullstendig selvbeherskelsen i dag. Jeg skulle bare bestille noen få bøker på Amazon, spesielt to som de ikke hadde på Norli lenger, men... det ble litt flere enn det. For jeg har oppdaget så mange spennende bøker på Goodreads i det siste (de har fått anbefalinger!), og jeg klarte ikke å la være. Jeg får være sparsommelig fremover. De jeg bestilte er:

Jeff VanderMeer: The Steampunk Bible
Kristin Cashore: Fire og Graceling
George Mann: The Osiris Ritual, The Immortality Engine og Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Chris Wooding: The Iron Jackal
Brent Weeks: The Black Prism og The Way of Shadows
Kat Richardson: Greywalker
Mark Lawrence: Prince of Thorns
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (etter Twilight er jeg litt skeptisk til vampyrbøker, men den virker bra i hvert fall, og har fått gode kritikker).

Jeg er spesielt spent på Prince of Thorns, som jeg har hatt veldig lyst på lenge, men som har fått litt blandede kritikker. Derfor er jeg litt redd for at jeg kan bli veldig skuffet. Men jeg håper jeg ikke blir det (selvsagt).

Ellers er det en fin blanding av bøker jeg vet jeg kommer til å like (George Mann, Stephen Deas, Chris Wooding) - vel og merke hvis forfatteren lever opp til seg selv - og bøker hvor jeg ikke aner hva jeg går til.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

Naamah's Blessing Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah's Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d'Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags "hvordan det kunne vært"-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah's Kiss. Carey's bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en "se hele verdenen jeg har laget!"-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah's Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene - jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene - noe som ikke gir mening før du har lest bøkene - var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat... tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d'Ange!

NaNo 2011!

tirsdag 11. oktober 2011

I dag ble fjorårets NaNo-nettside erstattet med de nye, og jeg ble plutselig veldig gira. Det er bare ca 20 dager igjen, og tiden kan knapt gå fort nok. Jeg har egentlig ikke tid til NaNo i år, med konferanse og artikler og dansekonkurranse og tre jobber og det ene med det andre. Men takket være at jeg ikke klarer å se mine egne begrensninger skal jeg visst skrive 150 000 ord i år (i motsetning til 50 000 som er det egentlige kravet). Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Spesielt siden jeg ikke egentlig aner hva jeg skal skrive om...

Noen andre som skal være med på NaNoWriMo i år?

It's Monday! What are you reading?

mandag 10. oktober 2011

Endelig har den ufrivillige lesepausen min gitt seg, og jeg er i gang igjen! Jeg føler jeg er litt ensidig når det gjelder sjanger for tiden, men fantasy er jo så gøy... ;)

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (ferdiglest denne gangen!)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (ukens skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (ukens positive overraskelse)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (med forbehold om at jeg husker tittelen feil)

Jeg lurer på hvor mange uker til sammen jeg har skrevet opp The Wise Man's Fear på listen. Tatt i betraktning hvor lenge jeg har gledet meg til å lese den er det litt merkelig, men på den andre siden er jo boken en koloss. Jeg er langt fra sikker på at jeg får lest den denne uken heller, for å si det sånn.

Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

fredag 7. oktober 2011

Smokin' Seventeen

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

"Where there's smoke there's fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli's old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie's past moves back to Trenton...


Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin' Seventeen."

Det er en del man kan si om boken, og - til å være en serie jeg har elsket så lenge - det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen "mellom numrene"-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at... hun går litt for langt. "Suspension of disbelief" er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som "bounty hunter" kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå... liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en "mellom numrene"-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt... Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste "mellom numrene"-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte...

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

onsdag 5. oktober 2011

Opp I Flammer (The Hunger Games #2)

Fugl Føniks (The Hunger Games #3)
Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser. 

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.