Kate Summerscale: Mr. Whichers Mistanker

mandag 28. februar 2011

The Suspicions of Mr Whicher

Mr. Whichers Mistanker eller Mordet i Road Hill House konkluderer mitt februarkrimprosjekt, og for en avslutning. Dette er en bok jeg ikke angrer på at jeg leste. Etter å ha pløyd gjennom ørten Agatha Christie- og P.D. James-bøker var det forfriskende med litt variasjon. Beskrivelsen på baksiden av boken er som følger:

"Det er en vakker sommernatt i 1860 i Road Hill House, et flott, frittliggende herskapshus i Wiltshire i England. Alt er stille og rolig. Hele den store familien Kent ligger og sover. Like etter midnatt bjeffer en hund. Neste morgen gjør familien en forferdelig oppdagelse. Et helt uforståelig og grotesk mord på familiens tre år gamle sønn har skjedd midt blant dem. Alle i huset er skrekkslagne, for det er fra første øyeblikk klart at morderen er en av dem."

Mordgåten i Road Hill House er blant hendelsene som virkelig skjøt fart i detektivsjangeren og folks interesse for det groteske og mørke i viktoriatiden. Det inspirerte blant annet noen av Charles Dickens sine fortellinger (han var faktisk en venn av Mr. Whicher, som ledet etterforskningen) og folk tok en vanvittig interesse for dette mordet.

Mr. Whichers Mistanker kan enten ses på som en roman med fagprosatrekk, eller fagprosa med romantrekk (offisielt er det fagprosa). Hvordan man enn ser den, er det en bok som er utelukkende basert på det som er dokumentert i rapporter, brev og avisartikler. Dette gjør at det tar noen sider før man fullt ut venner seg til stilen. Det tok likevel ikke lang tid før alle tanker om skrivestil og sjanger var borte fra hodet mitt, for dette var virkelig spennende.

Boken gir også et spennende innblikk i viktoriatidens hverdagsverden. Ikke bare deres berømte bluferdighet, men konsekvensene av denne. For å si det slik, den gjorde det ikke særlig lett for etterforskningen. Den gir også innblikk i politivesenet på den tiden, hvor nådeløs pressen kunne være, hvor subjektiv en etterforskning kunne være og hvor mange måter det går an å stikke kjepper i hjulene for rettferdigheten selv om man bare har de beste hensikter. Jeg fikk bokstavelig talt vondt av Mr. Whicher utover i boken.

Alt i alt er kanskje dette den ene boken jeg angrer minst på at jeg leste denne måneden. Jeg leste mesteparten i løpet av en dag, og kan godt tenke meg å lese den om igjen snart for å få med meg alle detaljer. Det er en del av dem. På grunn av at boken er basert på virkelige hendelser går plottet litt hit og dit, men jeg synes forfatteren har gjort en god jobb med å få god flyt i det likevel. De siste kapitlene går tregt, men er nødvendige. Det virker som om forfatteren har gjort seg flid med ikke å sette fokus på seg selv, men å la hendelsene og kildene tale for seg. Det fungerer. Anbefales på det sterkeste!

Februarkrim del 3

søndag 27. februar 2011

P.D. James: Det svarte tårnet

The Black Tower (Adam Dalgliesh, #5)

Fra baksiden av boken:

“Etterforsker Adam Dalgliesh er på bedringens vei etter en alvorlig sykdom da en gammel familievenn, Fader Baddeley, ber ham om hjelp. Baddeley er prest ved Toynton Grange, et trist og isolert privathjem for unge mennesker som lider av uhelbredelig muskelsykdom. Dalgliesh får sjokk da han ankommer stedet og får vite at vennen har dødd bare noen dager i forveien. Dalgliesh oppdager at prestens skrivebord er brutt opp, og at dagboken hans er forsvunnet. Han bestemmer seg for å gå stedet nærmere etter i sømmene – og snart oppdager han det ene mistenkelige dødsfallet etter det andre.”

Det svarte tårnet var… en skuffelse, rett og slett. Jeg var ikke begeistret i det hele tatt. Jeg trodde da jeg kjøpte den at boken var en av de siste i Dalgliesh-serien, men originalen kom faktisk ut allerede i 1975 og er nummer tre av bøkene om Dalgliesh. Til sammenligning kom den ikke ut på norsk før i 2008, noe som burde ha fått varselsbjeller til å ringe i hodet mitt.

Det er noe litt påtatt og anstrengt over politifolk som insisterer på at de ikke etterforsker saken, men bare er interessert i den som privatperson. Det overbeviser ikke meg et øyeblikk, og hele problemstillingen fremstår som unødvendig vanskelig og kompliserende.

Når det gjelder persongalleriet er det egentlig ingen jeg faktisk liker eller sympatiserer med. Jeg liker vanligvis Dalgliesh, men ikke i denne boken. Jeg synes de handikappede som beskrives ikke blir ytt rettferdighet, og det virker som om alle på stedet på død og liv må ha en mørk hemmelighet. Jeg syntes ikke slutten eller selve morderen var troverdig, og det er noe med en bok hvor så godt som alle ofrene faktisk ønsker å dø… Det blir ikke like spennende. Det er ikke engang slik at særlig mange sørger eller vet at det er noe annet enn alderdom eller sykdom eller selvmord.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg ikke likte utover dette; det var i det hele tatt tungt å komme seg gjennom den, og jeg var lettet da jeg var ferdig. Jeg brydde meg ikke i det hele tatt om hvordan det gikk, og kommer ikke til å lese den om igjen.

For å være rettferdig er boken likevel velskrevet. Det er bare det at persongalleriet og plottet gjør det vanskelig for språket og formuleringene å skinne. Det kan også være at jeg finner en del av hendelsene, spesielt de som angår Dalgliesh, for usannsynlige siden jeg har lest flere av bøkene som kommer etterpå. Da jeg anmeldte Martingale-mordet sa jeg at jeg ikke likte at det ikke ble fortalt noe om Dalgliesh selv som i senere bøker – vel, i denne boken var det litt for mye, rett og slett, og han virker mye mer negativ og motløs enn han er i senere bøker.

Det var helt grei lesning, som sagt, men den skal nok få stå trygt i hyllen min de neste årene.

P.D. James: Hellig død

Death In Holy Orders (Adam Dalgliesh, #11)

“Etterforsker Adam Dalgliesh er tilbake på sitt ungdoms studiested, St. Anselm College. En student er blitt funnet død på stranden, kvalt av sand, og Dalgliesh er tilkalt for å etterforske saken. Han ser på dette som en avslappende ferie i et miljø han har savnet, men da enda et mord blir begått, forstår han at han her står overfor den mest gruoppvekkende saken han har hatt i hele sin karriere. Men samtidig forelsker han seg – for første gang møter han en kvinne som virkelig interesserer ham.”

Først og fremst skal det sies at jeg har sett denne på fjernsyn sist påske. Den var derfor veldig lite spennende for meg, først og fremst fordi jeg husket det meste unntatt vendingen plottet tar på slutten og hvem som faktisk gjorde det. Filmen var temmelig tro mot handlingen i boken, så det var få overraskelser. Jeg leste derfor ganske fort, og kan derfor ikke kommentere skrivestil eller språkbruk siden jeg ikke fikk det med meg. Ja, jeg har nok ikke gjort hjemmeleksen min denne gangen…

P.D. James er med denne boken tilbake med sin fascinasjon for presteskapet. Jeg kan på stående fot nevne fire bøker hvor en prest eller flere har en viktig rolle, og det virker som om hun på en gang både forherliger presteskapet og setter dem i et dårlig lys. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her. I Hellig Død føler jeg hun har gjort en god jobb med å få frem prestene (St. Anselm er et teologicollege for de priviligerte) som mennesker, ikke som yrker. Faktisk vekket det også mange minner fra min internatskoletid til live.

I motsetning til i Det Svarte Tårnet handler Hellig Død om en offisiell etterforskning, som riktignok begynner som en bekymret far som, tross bevis som vitner om det motsatte, ikke tror på at sønnens død var et ulykkestilfelle. Jeg synes faren selv er beskrevet som en virkelig typisk arrogant rikmannsfar, men de andre personene er godt beskrevet. Det er i kjent James-stil ikke så mange som ikke har en problematisk fortid eller svin på skogen, men det er for en gangs skyld troverdig. Et avsideliggende college trekker naturlig til seg mennesker som ikke foretrekker å ha mange mennesker rundt seg.

Alt i alt helt grei lesning; det er ingen fantastisk bok, men heller ikke en dårlig en. Plottet er ikke forutsigbart, men jeg vil påstå at hun ikke har bygd nok opp til slutten. Det kan være bare jeg som ikke har lest boken nøye nok, men jeg føler ikke jeg fikk vite nok om personene det gjaldt til at slutten kunne være troverdig. Likevel synes jeg hun har gjort en god jobb, og så har man jo selvfølgelig det faktum at det er i denne boken at Dalgliesh møter Emma Lavenham. Jeg synes de er grådig søte. ;)

Anbefalinger/Leseåret 2011

lørdag 19. februar 2011

Det er kanskje litt sent å legge leseplaner for 2011 nå når februar nærmer seg slutten, men jeg hadde jo ingen anelse om at 2011 skulle vise seg å bli et slikt leseår for min del. Jeg har jo oppgave, deltidsjobb og tre romanprosjekt (riktignok offisielt på vent) på en gang, så at det faktisk er mulig å sjonglere alle disse tingene med lesing er intet mindre enn et mirakel.

Jeg har skrevet om leseplaner for 2011 før. Det er Goodreads sin 2011 Reading Challenge, hvor jeg skal lese 100 bøker, og en vag plan om å lese andre sjangre enn fantasy og krim i løpet av året. I dag slo det meg at det kanskje var en idé å lage en slags plan for dette, siden jeg jo elsker oversikter og planer. Jeg kommer nok ikke til å følge planen slavisk, siden det kommer flere fantasy-bøker i perioden mars-juni som ødelegger skjemaet, men likevel.

Når det er sagt, hadde jeg satt utrolig stor pris på eventuelle anbefalinger innen de forskjellige sjangrene/subsjangrene. For flere av dem er jeg ute på særdeles dypt vann, og har rett og slett ikke peiling. Særlig innen moderne litteratur og noveller er jeg helt blank (jeg kommer nok til å pløye gjennom andre bokblogger for å finne inspirasjon). For å klare 100 bøker i år må jeg lese i underkant av 10 hver måned, så jeg trenger en del, for å si det sånn. Noen bøker dere føler for å anbefale?

Leseplan 2011:

Februar: Krim
Mars: Klassikere
April: Chick-lit, romantikk, muligens paranormal romance
Mai: Horror
Juni: Moderne litteratur
Juli: Science Fiction
August: Diverse (=alt som finner veien opp i handlekurven på ferie)
September: Fantasy (hovedsaklig urban fantasy og steampunk)
Oktober: Barnebøker/Young Adult
November: Historiske romaner
Desember: Noveller (alle sjangre)

Februarkrim del 2

onsdag 16. februar 2011

Agatha Christie: Mysteriet i Vestindia

A Caribbean Mystery (Miss Marple Mysteries)

Når man har lest en hel del Christie-bøker, uten helt å vite hvilke fordi det er så lenge siden, og har sett enda flere filmatiseringer i påsken eller julen, ender man til slutt opp med å gruble over om man har lest boken før eller ikke. Noen Agatha Christie-bøker ligner da også veldig på hverandre. Mysteriet i Vestindia ligner veldig på en annen av hennes bøker, og jeg trodde også at det var den (holdt på å legge den fra meg fordi jeg for en gangs skyld husket hvem morderen var) før jeg kom på at det var en Poirot-bok som foregikk på en engelsk øy (Evil under the sun?), ikke Miss Marple i Karibien. Deler av det ene subplottet, det om de to parene, minnet også forferdelig mye om en annen Poirot-bok som endte på en annen måte, så jeg ble forvirret i så måte også.

Det er egentlig ikke så mye å si om denne boken. Miss Marple er sitt sedvanlige kløktige og koselige jeg, og noen av bipersonene er utrolig fornøyelige. Det er også ekstra vanskelig å si noe om handlingen, fordi det er så mye som har noe å si for slutten, så jeg er redd for å røpe for mye. Men et lite innblikk kan jeg røpe:

Miss Marple er altså på ferie i Karibien. Hun er skeptisk til hele konseptet, men man takker da ikke nei til en reise som faktisk er en gave. Det er en brokete samling med mennesker som ferierer på samme sted. Man har to par hvor man ikke er helt sikker på hvem av dem som er gift med hvem med det samme, man har en halvveis invalid og særdeles humørsyk millioner, de unge og entusiastiske men også plagede unge hotelleierne, en prest og hans søster og en skrytende gammel major som deler historier om alt han har opplevd. Disse historiene inkluderer også historier om - og et bilde av - en morder, som han trekker frem for å vise Miss Marple, blekner ved synet av en eller annen, og begynner å snakke om noe annet. Den samme natten dør han, tilsynelatende av en kombinasjon av altfor høyt blodtrykk og et høyt alkoholinntak. Men var det virkelig en naturlig død, og hadde han egentlig høyt blodtrykk i det hele tatt? Det ender opp med at han graves opp igjen, og obduksjonen viser at Miss Marples mistanker var korrekte.

Det jeg liker ved boken er at Miss Marple for en gangs skyld (av de bøkene jeg har lest med henne, riktignok) ikke blir behandlet som en av politiet. Hun blir sett på som en koselig gammel dame, og ikke mer enn det. Dette gjør imidlertid at hun kan fange opp ting politiet ikke får med seg, og ryktestrømmen har mer sannhet i seg enn man skulle tro. Boken setter også litt perspektiv på alt det man sier om folk. Hva skal til for at man regner noe for sant, når A har sagt noe til B som han har hørt av C, og så videre? Hva er det med ting som folk "bare vet"?

Ellers er boken akkurat som en krimbok skal være. God fremdrift, et plot som henger sammen og som likevel overrasker på slutten, karakterer man bryr seg om (noe som er grunnen til at det er mye krim jeg misliker). Når det er sagt trekker det ned at det er så lett å forveksle boken med andre Christie-bøker. Det er heller ingen bok som står ut som en man må lese igjen når man er ferdig, men ellers er den helt grei.

Agatha Christie: Styles-mysteriet

The Mysterious Affair at Styles

Kopiert fra baksiden av boken:
"Den rike gamle fru Inglethorp har giftet seg med en 20 år yngre lykkejeger. Da hun blir funnet myrdet - drept av en dose stryknin - er det ham mistanken i første rekke rettes mot. men så dukker Hercule Poirot opp, og saken viser seg å være vanskeligere enn som så."

Styles-mysteriet er den aller første Poirot-boken. Det merkes. Starten er kronglete, og jeg synes ikke begynnelsen eller det å fortelle alt fra Hastings sitt perspektiv fungerer. Det hjelper heller ikke at Hastings i høyeste grad bryr seg om det som skjer på Styles, ettersom han er den som er invitert som gjest og bryr seg om de mistenkte, og dette farger historiefortellingen. Det var også litt rart at hun skriver i første person, spesielt siden hun nesten alltid skriver i tredje. Jeg synes at Hastings virker temmelig tåpelig enkelte steder i boken. Det er heller ingen jevn progresjon i plottet; litt over halvveis føles det som om hele plottet stopper opp, og jeg trodde et øyeblikk at boken egentlig var slutt.

Når det er sagt, er plottet genialt, det bare kunne ha vært utført bedre. Jeg hadde ikke kunnet forutse den vendingen det tok, selv om jeg har lest boken minst én gang før. Førti sider før slutten mente jeg at jeg husket slutten, og tenkte "å, det var sant, det var jo X." Det var det ikke. Det var faktisk overhodet ikke X, selv om den personen var innblandet. Så feil kan man huske.

Til tross for irritasjonsmomentene anbefaler jeg boken, ettersom plottet (ikke utførelsen av det, men selve intrigen/mysteriet) er et av de bedre jeg har lest av Christes bøker. Jeg synes slutten var genial, og det var interessant å se Hercule Poirot før han ble "kjent" i England (i bøkene, altså). Poirot er og blir Poirot, men ettersom handlingen foregår under krigen og Poirot er i eksil i England med hjelp fra nettopp Styles, er det en desidert mindre snobbete Poirot enn jeg er vant til.

Kommer

Jeg hadde egentlig bare tenkt å ha ett "Februarkrim"-innlegg, men så hadde jeg visst to bøker igjen å lese. Dessuten var jeg plutselig innom Norli mens jeg ventet på bussen, og da kom det visst to P.D. James-bøker i hendene mine. Jeg skjønner ikke hvordan det skjedde! I tillegg så jeg et par bøker som kommer på mammutsalg (kinesisk krim - spennende!), og som jeg bare må sjekke ut. Jeg kommer til å ruinere meg. Etter mammutsalget må jeg virkelig prioritere biblioteket fremfor bokhandelen... Uansett, de bøkene jeg kjøpte var Det svarte tårnet, som jeg trodde jeg hadde lest, og Hellig Død, som jeg bare har sett på fjernsyn. Jeg leste de første 40 sidene av Det svarte tårnet på bussen på vei hjem i forgårs, og den lover godt!

Februarkrim

mandag 14. februar 2011

Da er jeg tilbake i gode, gamle Bergen etter å ha vært hjemom en tur. Mamma og pappa har fått en ny firbeint pelsdott i hus (en fire år gammel Golden Retriever ved navn Joker), og da måtte jeg selvfølgelig hjem og hilse på. Han har sine uvaner, men er generelt en uuuutrolig herlig hund.

Hjemmebesøk betyr også rikelig med lesning. Spesielt når det er mye sport på fjernsyn (når er det ikke det, forresten?) - Skøyter OG hopp gjør at 2 stk foreldre blir veldig oppslukt. Da er det fint at vi har så mange bøker i hus - mamma er en lesehest, hun også. Så her er et knippe korte anmeldelser.

P.D. James: Martingale-mordet
Cover Her Face (Adam Dalgliesh, #1)

Martingale-mordet er den første boken om inspektør Adam Dalgliesh. Den heter Cover Her Face på engelsk og er et godt eksempel på hvordan titler forandres i oversettelsen, spesielt av norske krim-oversettere.

Det merkes at boken er skrevet tidligere i forfatterskapet hennes. Boken føles mest som en Agatha Christie-bok, med herregårder, mer eller mindre dysfunksjonelle rikmannsfamilier og deres tjenere, nag som blir båret i tiår og forsmådd kjærlighet, samt et noe utdatert syn på både kvinner og menn. Faktisk ble jeg totalforvirret midt i boken og var overbevist om at jeg faktisk leste en Christie-bok...

Martingale-mordet handler om Maxie-familien som bor på godset Martingale. Fra et hjem for unge, ugifte mødre har de tatt til seg tjenestepiken Sally Jupp og hennes sønn Jimmy. Utad er Sally den perfekte tjenestepike, nøysom, flittig og ydmyk, men av og til glimter det til i øynene hennes. Legen og sønnen i familien, Stephen Maxie, er den som tar henne i forsvar, og en dag kommer Sally stolt inn og forkynner at hun og Stephen er forlovet. Men neste morgen finner familien henne død - kvalt i sengen - og de aller fleste i familien, med unntak av den invalide faren og kanskje den forelskede Stephen, hadde motiv til å ta henne av dage.

Martingale-mordet er en klassisk "Whodunit"-roman hvor man har et begrenset antall personer, et avgrenset sted og rikelig med motiv, samt personer som vet mye mer enn de vil vedkjenne seg og som har sine egne grunner til å holde ting skjult.

Det er en helt grei bok, men den er ikke fantastisk. I motsetning til senere Adam Dalgliesh-bøker nevner ikke forfatteren noe om personen Dalgliesh, kun politimannen. Det jeg har likt best ved James' bøker har hele tiden vært dette samspillet mellom politifolkene, dypdykket inn i hvem de er, ikke bare hva de gjør. Hvordan de forholder seg til hverandre, hvordan livene deres er, hvordan det de holder på med, påvirker hverdagen deres. Martingale-mordet mangler evnen til virkelig å engasjere. Med sitt ufravikelige fokus på hvem som gjorde det er det heller ikke en bok som kan leses om og om igjen selv om man husker slutten. Likevel var det en spennende bok, og det er fullt mulig at jeg leser den om igjen om et par år, når jeg har glemt hvem som gjorde det.

Agatha Christie: Parker Pyne ordner opp

Parker Pyne Investigates (The Christie Collection)

Parker Pyne Ordner Opp er en snodig liten bok. Det er en novellesamling som inneholder mellom 10 og 15 noveller med "detektiven" Parker Pyne som hovedperson. Parker Pyne er en slags detektiv som averterer i the Times med at han kan gjøre folk lykkelige. Enten det er kjærlighetssorg, mangel på spenning i hverdagen, problemer med ektefellen eller rett og slett mord kan han hjelpe.

Det er ytterst få av novellene som faktisk er krim i ordets rette forstand. Det er disse få novellene jeg likte best. Her får man servert et knippe hovedpersoner, en setting, og voilá - etter 12-15 sider er mysteriet løst. Ikke overveldende spennende lesning, men interessant nok, og det er utrolig hvor mye hun kan overraske bare i løpet av noen få sider. Disse novellene er typisk Agatha Christie, og hun glimter til i noen av dem.

De andre novellene... er ikke så bra. De fleste handler om mennesker som enten er syke av kjedsomhet eller lei av ektefellen - eller har en ektefelle som er lei av dem. Jeg synes novellene om den første gruppen var krøkkete skrevet - det var ikke troverdig i det hele tatt. Faktisk satt jeg stort sett og himlet med øynene av handlingen og personenes reaksjoner.

Novellene om kjærlighetsproblemer er, om mulig, enda verre. De vitner om et utrolig kynisk syn på menneskeheten, et gammeldags og nedverdigende syn på kvinner og menn (man bør helst lyve til en kvinne og ikke vise hvor mye man elsker henne, ellers går hun lei) og et veldig forenklet syn på kjærlighet. Jeg trodde ikke på dem, jeg likte ikke karakterene og jeg kunne generelt sett ikke fordra historiene. De siste novellene i boken veide litt opp for de første, men dette blir ikke en bok jeg leser om igjen med det første.

Agatha Christie: Kortene på bordet

Cards on the Table (A Hercule Poirot Mystery)

Herr Shaitana er en herre som ingen liker, men som har én side som opphever alle hans dårlige: Han arrangerer fantastiske fester. En dag, på en utstilling av snusdåser, lover han Hercule Poirot et slikt middagsselskap, hvor han skal få se hans egen lille samling. Det er ikke en samling gjenstander, men en samling mennesker som etter all sannsynlighet har begått mord. Poirot kan selvfølgelig ikke dy seg.

Men når verten deres ender opp død i løpet av kvelden og ingen har sett hvem som har gjort det, virker alt som en dårlig spøk. Poirot har denne gangen hjelp av krimforfatter Ariadne Oliver, inspektør Battle og oberst Race, som alle var i selskapet.

Alt i alt en grei bok, som er en av Christies mer kjente. Jeg følte kanskje at trådene ikke helt var samlet tilstrekkelig på slutten, men ellers er det lite å utsette på selve handlingen. Samarbeidet mellom de fire "etterforskerne" virket noe kunstig i begynnelsen, det fløt ikke noe særlig bra. Samtidig var det litt merkelig at Race fikk en god del plass i begynnelsen for så bare å forsvinne ut av boken for godt. Hva var poenget med å ha ham med i det hele tatt, unntatt for at det skulle være fire "etterforskere" og fire potensielt kriminelle i selskapet?

Jeg synes også at noen av fortellingene og forklaringene karakterene selv kommer med, som visstnok skal være troverdige, ikke stemmer overens med hvordan de er skildret og hvilken type menneske de er ment å være. Med unntak av dette var det helt grei lesning, den fløt bra for det meste og var interessant det meste av veien. Noen steder tok jeg meg selv i å godte meg litt over Poirots geniale tilnærmingsmetoder - diskresjonens mester, får man vel si. Til tross for feilene er det en bok jeg vil anbefale.

Agatha Christie: Mord som medisin

The Mirror Crack'd from Side to Side

Boken er en Miss Marple-bok, og heter opprinnelig The Mirror Crack'd From Side To Side. Jeg liker Miss Marple-bøkene stadig bedre. Jeg liker bøker hvor man tar del i etterforskerens privatliv i tillegg til bare forbrytelsen. Jeg har lest boken før, men husket ikke hvem som gjorde det før jeg faktisk leste det om igjen.

Landsbyen St. Mary Mead følger spent med når en av herregårdene i området blir solgt til filmstjernen Marina Gregg. Hun begynner sitt engelske liv med et stort selskap, men det hele får et skår i gleden når den ene gjesten, en pratsom men elskverdig kvinne, viser seg å bli forgiftet av en cocktail. Det aller verste? Den ser ut til å ha vært ment for Marina selv... Marina får et nervøst sammenbrudd og Scotland Yard blir tilkalt for å etterforske saken. Miss Marple, derimot, er lei av å bli dullet med, og legen hennes hinter til at hun burde finne et nytt mord å bli opptatt av så hun holder seg opplagt, rent for spøk. Når mordet faktisk skjer, og inspektøren fra Scotland Yard viser seg å være en gammel venn av Miss Marple, kan hun ikke la være å blande seg inn.

Rent objektivt sett er det selvfølgelig usannsynlig at en privatperson ville fått ta del i en mordetterforskning, enten hun nå var en kjenning eller ikke. Detaljer, detaljer... Generelt vil jeg si at boken er bra. Den har en bra progresjon, en overraskende twist (nei, jeg sier ikke hva den er) og en noenlunde troverdig handling. Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist av hennes beskrivelse av filmstjerner, som jeg ser på som noe naiv og ensporet, men en del av de mindre personene (hva heter det på norsk? Minor characters) er geniale. Det virker som om hun har gjort seg flid med å gjøre disse personene, som jo ikke spiller noen særlig rolle, virkelige.

Når det er sagt får jeg følelsen av at hun introduserer nye elementer som man er sikker på vil være viktige senere, men som så bare siver ut i sanden og ikke blir nevnt mer. Den kunne ha vært mer "kompakt", de unødvendige tingene kunne ha vært luket mer ut. Men det er en liten ting. For det meste likte jeg boken veldig godt, og kommer nok til å lese den enda en gang.

Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files #3)

tirsdag 8. februar 2011

Grave Peril er bok nummer tre i Dresden Files, som jeg begynte å lese i fjor sommer. De to første bøkene var bra, selv om de ikke var fantastiske, og endelig var tiden kommet for å fortsette på serien.

Boken begynner litt tungt, og man hopper rett inn i en scene hvor seriens hovedperson, Harry Dresden, kjører for harde livet til et eller annet sted sammen med en som heter Michael. Michael får ingen videre introduksjon, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde tatt feil og kjøpt bok fire i stedet for bok tre siden det virker som om man skal vite hvem han er. Jeg satt egentlig og følte meg som et spørsmålstegn hele første kapittel, før forfatteren hopper tilbake igjen i kapittel to og forklarer de tingene som førte frem til der boken begynner. Jeg føler kanskje at det hadde vært bedre om tingene hadde blitt fortalt i den rekkefølgen de skjedde, men det er kanskje bare meg.

Tittelen, Grave Peril, er nesten komisk velvalgt. Boken begynner med en utdrivelse av et ikke helt vennligsinnet spøkelse som går amok på sykehusets fødestue. Ting går ikke helt som de skal, og Harry oppdager snart at en eller annen går rundt og vekker opp spøkelsene, og lager kaos over hele byen. Samtidig får Harry en invitasjon til vampyren Biancas kostymeball, og mistenker at alt ikke er som det skal der heller. Snart oppdager han at den eller det som skaper kaos i Chicago også ser ut til å være ute etter de som er rundt Harry, og de innser at det godt kan være noen fra en gammel sak som er ute etter hevn. Men hva eller hvem er det som har så store krefter at de kan utføre slike ting? På den ene eller andre måten er ting i ferd med å bli personlig for Harry.

Det er mange ting jeg liker ved Grave Peril og ikke så veldig mange ting jeg ikke liker. Faktisk er det bare det at man føler seg litt "lost" i begynnelsen jeg ikke liker. Jeg elsker vampyrene, som er skumle, farlige og forføreriske som vampyrer skal være. Jeg liker hovedpersonen, som er passe dekadent, rimelig spydig og med dårlig smak (kle seg ut som en typisk filmvampyr på et kostymeball arrangert av... vampyrer? Er det særlig lurt? Nei, det er det overhodet ikke). Jeg liker utviklingen i forholdet mellom Harry og Susan, og har endt opp med å like Michael og hans kone Charity. Plottet er underfunding og smart, og går aldri helt der man forventer seg, men det føles aldri feil.

Boken er hakket mørkere enn de forrige bøkene, og gir deg mye å tenke på. Det er ikke en slik bok hvor alt går bra til slutt, og man forventer hele tiden at den store katastrofen skjer, den som selv ikke hovedpersonen kommer seg uskadet bort fra. Det gjør han forøvrig sjelden. Harry Dresden er en av de hovedpersonene som til stadighet blir gørrbanket, og er ingen superhelt. På mange måter er han fantasyverdenens svar på krimmens hardkokte privatdetektiv, han som drikker for mye og stikker nesen opp i ting han ikke har noe med å gjøre. I Harrys tilfelle har han også en snakkende hodeskalle ved navn Bob og en hel haug med overnaturlige vesener som er ute etter hevn. Det måtte da bare bli en bra bok.

Store ting og små ting

mandag 7. februar 2011

Det er i grunnen merkelig hvor vanskelig det er å skrive "vanlige" blogginnlegg når jeg har kommet så godt i gang med bokanmeldelser og andre bokrelaterte innlegg. Men faktum er at lesingen har dabbet litt av i det siste. Jeg holder fortsatt på med Jim Butchers "Grave Peril" (bok nr. 3 i Dresden Files), som er min faste busslektyre. Jeg har hørt at denne boken markerer seriens overgang fra bare "bra" til "veldig bra" - så langt kan jeg ikke si meg uenig.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om. For det første har jeg hatt et par super-effektive oppgave-dager i det siste. Foreløpig er sidetallet på 65 sider, og jeg har mer enn nok stoff til å klare kravet på 70 sider - det ser faktisk ut som om utfordringen kan bli å holde sidetallet under makskravet på 120 sider. Jeg har fortsatt to og et halvt kapittel igjen, pluss ca 100 verb som må granskes. Det blir travelt frem til levering, men jeg tror jeg kan se lyst på det nå. I morgen skal jeg lese et par artikler og lete etter en bedre analysemodell, og så skal jeg begynne med verbene igjen. Jeg må bare vente til jeg takler å pløye gjennom ordbøker igjen.

Som om ikke det var nok, har mamma og pappa fått seg hund i dag. Han heter Joker og er tre år gammel, og jeg kan knapt vente til jeg får kommet meg hjem og sett ham. Det virker som om han og foreldrene mine har falt pladask for hverandre, i hvert fall. Bilder kommer garantert etter at jeg har vært hjemme, hvis jeg klarer å huske fotoapparatet, da.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.