Jacqueline Carey: Santa Olivia

torsdag 7. april 2011

Det har visst vært en ordentlig lesedag i dag. Jeg har hatt fri, har bare vært til legen grytidlig i dag, og gikk rett og la meg igjen når jeg kom tilbake. Våknet, leste ut Treasure Island, satt et øyeblikk og lurte på hva jeg skulle finne på og gikk rett på neste bok. Litt surrete i hodet nå ja... Men nå er jeg faktisk bare 5 bøker på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, og det er jo bra.

Santa Olivia (Santa Olivia, #1)

Santa Olivia er en bok som har vært øverst på ønskelisten min helt siden jeg oppdaget den for første gang. Forfatteren, Jacqueline Carey, er kanskje mest kjent for Kushiel's Legacy-serien, som består av to ferdige trilogier (som etterfølger hverandre, men handlingsmessig er separate serier) og en siste trilogi som ikke er ferdig ennå. Kushiel's Legacy er episk fantasy, og er en av de seriene som jeg bare kan lese når jeg har helt fri, simpelthen fordi jeg ikke klarer å legge noen av bøkene fra meg før jeg er ferdig. Jeg kunne skrive mange, mange sider om alt jeg elsker med Kushiel's Legacy, men jeg tror kanskje det får bli et eget innlegg når jeg leser de neste bøkene i serien. Jeg tror jeg skrev et innlegg om Naamah's Kiss for ikke så lenge siden, og skal linke til det når jeg bare finner linken. Jeg var ikke så god til å huske å tagge postene mine før.

Uansett. Santa Olivia.

Santa Olivia er første bok i serien av samme navn, der bok nummer to, Saints Astray, kommer i høst en gang. Sjangermessig er boken en slags postmoderne urban fantasy/paranormal... greie. Vi befinner oss i det som nå er Texas, men som nå, en gang i fremtiden, har blitt et avgrenset ingenmannsland mellom USA og Mexico, bare befolket av en militærbase og en liten by som opprinnelig het Santa Olivia etter dens skytshelgen, men som nå bare heter Outpost 12, eller bare Outpost. Innbyggerne her fikk valget mellom å dra eller å bli, og de valgte å bli. De er glemt av verden utenfor, er ikke statsborgere av noe land og må klare seg så godt de kan selv. Militærbasen er der for å beskytte USAs grense mot El Segundo, denne mytiske skikkelsen som terroriserer de militære... tilsynelatende.

Carmen Garron er en av de som var bare barn når Outpost ble stengt av mot resten av verden. En dag kommer en fremmed gjennom byen. Han er Martin, og er annerledes. Han er en GMO, en genmanipulert organisme som ble utviklet på en forskningsstasjon på Haiti. Han er raskere og sterkere enn vanlige mennesker, ser på dem uten å blunke og kan ikke føle frykt. Han er lei av å bli forsket på og bli behandlet som eiendom, og er på vei til Mexico hvor han skal møte sine "artsfrender" igjen.

Det går som det alltid går, og Carmen, allerede mor til lille Tommy, blir gravid.

Slik begynner livet til Loup Garron, navngitt etter haiternes navn på varulver, loup-garrou. Hun er født på Santa Olivias dag, og når hun og de andre foreldreløse som bor i klosteret blir lei av å bli overkjørt og overstyrt av de militære, er ikke veien lang til å late som om hun faktisk er Santa Olivia. De klekker ut en rekke planer, men ser ikke konsekvensene av det de gjør. Og når noe annet og fryktelig skjer, får Loup noe helt annet å tenke på, noe som kan få konsekvenser for ikke bare hennes frihet og liv, men for de rundt henne.

Jeg forventet halvveis å bli skuffet, bare fordi jeg har så skyhøye forventninger til alt Jacqueline Carey skriver. Hun beskriver personene så levende, så variert, og man forstår hvorfor de gjør ting og hvorfor de synes som de gjør. Alle kjenner vel for eksempel en som Miguel Garza, som egentlig er en idiot, men som også har sine gode sider som etter hvert kommer frem. Det er virkelige mennesker, virkelige bekymringer og virkelige motivasjoner, og jeg synes hun beskriver på en veldig realistisk måte hvordan folk som har et veldig dårlig utgangspunkt klarer seg likevel. Måten hun beskriver de militære på - både de man liker, de man ikke liker og alle midt i mellom - får gjenklang av alt det man har hørt fra kriger og okkupasjoner fra den virkelige verden.

Santa Olivia er også den første boken hvor jeg har følt at en med overnaturlige krefter blir beskrevet på en realistisk måte. Loup Garron kjenner ikke til noe annet, men selvfølgelig er hun klar over at andre har følelser hun selv aldri har hatt. Og ikke minst er hun og de få som vet hennes hemmelighet klar over hvor stor risiko det er for henne om folk får vite om henne. Vi får se hvordan storebror Tommy gjennom mange, lange timer lærer henne å kontrollere seg selv slik at hun ikke skiller seg ut, lærer henne å oppføre seg som om hun har de følelsene hun mangler, lærer å forstå hvorfor andre tenker som de gjør. Vi ser hennes lengsel etter andre som er som henne, etter noen hun kan forstå, etter å føle seg som en del av en gruppe, ikke bare en som er "noe annet."

Skrivestilen og tonen er helt annerledes enn i Kushiel's Legacy, men så er det også en helt annen setting. Dialogen er troverdig, menneskene er troverdige (jeg tror kanskje jeg har nevnt det et par ganger allerede?), ting er logisk konsistente og motiverte, og handlingen er fascinerende og uforutsigbar. Loups smerte når hun mister en som står henne nær er sterk og følbar og gjør vondt å lese om. I det hele tatt er det veldig lett å leve seg inn i boken. Jeg ble bare revet med og klarte overhodet ikke å legge den fra meg i det hele tatt.

Jeg burde finne noe negativt å sette fingeren på, men jeg klarer ikke. Det betyr ikke nødvendigvis at boken ikke har feil og mangler, jeg tror bare det er det at både boken, beskrivelsene, plottet, skrivestilen og tonen appellerer så sterkt til meg at jeg ikke ser noen av de negative sidene. En annen leser vil nok sikkert finne mange ting å pirke på, ikke vet jeg. Jeg anbefaler den i hvert fall på det sterkeste, også til dem som vanligvis ikke leser så mye fantasy.

2 kommentarer:

Spalven sa...

*rekker opp handa* Kan jeg låne denne?

Jeg er ihvertfall solgt etter den annmeldelsen!

Unknown sa...

Ikke noe problem :)

Jeg likte den i hvert fall veldig, veldig godt, men så er Careys bøker veldig etter min smak, da ;)

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.