*Squeee*

torsdag 30. juni 2011

I dag ble jeg endelig ferdig med vaktlisten for juli på jobb, noe som igjen betyr at ferien min endelig er fastsatt. Plutselig kom reisefeberen da jeg skrev dagene og feriedatoene inn i kalenderen min. Litt merkelig å fortsatt glede seg så mye til å dra på Sørlandet med foreldrene mine, men jeg trenger virkelig en avslappende ferie i år. I tillegg får jeg truffet broren min, E. og tantebarnet mitt, noe som nok gjør at jeg gleder meg litt ekstra. Det skadet heller ikke at jeg, to minutter etter at vaktlisten ble sendt ut, fikk reklame fra et hotell på Sørlandet, med tittelen "Sørlandet! Sørlandet!" Jeg savner Sørlandet. I år skal jeg ta meg en solo-tur til Kristiansand, tror jeg - rusle litt oppe i Baneheia, gå alle de stedene jeg pleide å gå da jeg bodde der, og ikke minst sitte på Fiskebrygga og spise is. Gode minner!

Men det som hovedsaklig er årsaken til den entusiastiske tittelen er det at 12 av 14 bestilte bøker ble sendt fra Book Depository i går. Jeg gleder meg noe vanvittig, og er veldig lettet over at det ser ut til at jeg får i hvert fall en del av dem før jeg drar på ferie. Håper jeg! Jeg har sjelden vært så gira på å få bøkene som nå. I kjent stil kommer vel da bøkene til å komme senere enn noensinne ;)

Egentlig tror jeg at jeg er gira på det meste nå som det snart er ferie. Under to uker igjen!

Forøvrig er det ikke så mange bokomtaler for tiden, som dere sikkert har sett - det tok lang tid å bli ferdig med Joe Abercrombie, selv om jeg endte opp med å like boken, og de to jeg holder på med nå går utrolig treigt. Den ene er superirriterende - det er tydelig at forfatteren prøver å være original, men det blir bare veldig vanskelig å tro på verdenen hans - og den andre er dønn kjedelig. Klarer jeg å lese mer enn en side i sistnevnte i løpet av en dag er det faktisk en god dag, og det sier litt.

Nei, jeg får ta og jobbe litt igjen.

Drastiske tiltak

mandag 27. juni 2011

Som dere sikkert har sett har antall bokomtaler her på bloggen sunket dramatisk. Det er dels fordi jeg har det så travelt for tiden at jeg ikke helt får roen til å lese, og dels fordi jeg sliter med de bøkene jeg leser. Joe Abercrombies The Blade Itself er jeg endelig ferdig med, men det at det gikk så sakte med den er vel egentlig mest at det ikke var den typen bok jeg var i humør til å lese. Til tross for min noe negative omtale endte jeg med å like den ganske godt, selv om jeg står ved en del av de tingene jeg plukket på.

Nå holder jeg på med Stephen Hunts "The Court of the Air," og det er en deprimerende affære. Alle forutsetninger lå til rette for en bok jeg kom til å elske, men den lever ikke opp til noen av dem. Den er ikke bare kjedelig, men irriterende, noe som blir forsterket av det faktum at jeg elsket den de fire første sidene, og så ble stadig mer irritert. Det tar nok sin tid før jeg er ferdig med den...

Som om ikke det var nok er jeg håpløst på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, 19 bøker etter for å være eksakt. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med saken. Jeg pleier å prøve å la være å kjøpe nye bøker når jeg har uleste bøker i bokhyllen, men Book Depository lokket og jeg klarte ikke å si nei. Likevel - kanskje 14 bøker var litt overkill?

Jeg kjøpte:
Jim Butcher: Small Favor, Death Masks, Blood Rites, Dead Beat, White Night, Proven Guilty, Turn Coat, Side Jobs, Changes - kort sagt alle fra og med nr. 5 til og med nr. 12 samt Side Jobs.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (siste bok i serien, som jeg ikke engang trodde var kommet ut ennå)

Janet Evanovich. Smokin' Seventeen (min guilty pleasure, lettbent krim)

Terry Pratchett: Colour of Magic, Light Fantastic og Equal Rites (de to førstnevnte har jeg lest og likt, men aldri eid, og sistnevnte har jeg kanskje lest. Jeg vet ikke om jeg vet hva som skjer fordi jeg har lest bakpå så mange ganger, eller fordi jeg faktisk har lest den... Vi får se!

Jeg har store planer om å lese alle Pratchetts bøker i løpet av året samt hele Dresden Files, så vi får se hvordan det går ;) I hvert fall tror jeg at det får leselysten - og bloggelysten - min til å komme tilbake.

Top Ten Tuesday: Favorite Book Settings

tirsdag 21. juni 2011




Da er det tirsdag igjen, og tid for enda en topp-ti liste fra The Broke and the Bookish. Jeg plukker litt sånn her og der fra temaene i stedet for å ta det som er denne uken, bare for å være vanskelig ;) For å være ekstra vanskelig har jeg ikke linket til bøkene, siden jeg har dårlig tid disse dagene. Denne uken er det følgende tema:

Favorite Book Settings

Er det noe jeg liker, både å skrive og lese om, så er det settinger. Det kan være alt fra store verdener til små hus eller bare rom. Fra fantasy til literary fiction (hva det nå enn heter på norsk), krim, historiske romaner, og så videre.

1. Middle Earth. Hva ellers? Ringenes Herre var den første fantasyboken jeg leste som jeg visste var fantasy, og jeg bare elsket den. Men det var mest av alt settingen jeg elsket, spesielt Rohan.

2. Beszel/Ul Qoma, fra The City & The City av China Miéville. For et fantastisk og originalt konsept. Her snakker man virkelig om at en setting er en av karakterene, ikke bare et bakteppe. Les boken, hold ut til du skjønner det, nyt det.

3. Europa i steinalderen, som beskrevet i serien Jordens Barn av Jean M. Auel (serien begynner med Hulebjørnens Klan). Jeg vet ikke hvorfor jeg liker den så godt, spesielt tatt i betraktning alle beskrivelsene man omtrent blir påtvunget, men jeg elsker den. Jeg kan ikke plukke ut ett bestemt sted i den verdenen jeg liker bedre enn de andre, det er hele samspillet og variasjonen som fascinerer meg. Det er mye man kan si om serien, men hun har i hvert fall gjort hjemmeleksen sin!

4. Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky. Jeg vet ikke om verdenen har et navn, men den er i hvert fall utrolig fascinerende. Ikke bare er det en fantasysetting som etter hvert har begynt å bli industrialisert og opplyst, men du har hele konseptet med rasene der (basert på insekter i hovedsak, men ikke like creepy som det høres ut. Det er heller temmelig genialt), magi i forhold til vitenskap, og så videre.

5. Agatha Christies settinger. OK, det er ikke bare én setting. Men jeg må innrømme at jeg er litt svak for England på den tiden, med herskapshus, butlere, overlegne adelsdamer, hevngjerrige og/eller ambisiøse og/eller skruppelløse tjenestepiker og mørke hemmeligheter i fleng. For ikke å nevne en arrogant, ufordragelig detektiv som man ikke klarer å la være å like.

6. Harry Potter-universet av J.K. Rowling. Jeg har elsket den settingen fra første stund. Jeg liker bøker som er satt til skoler, og som er satt til slott, og som handler om magi. Kombiner alle tre i én serie og jeg klarer ikke å la være å elske den.

7. Alle settinger som er basert på et eller annet sted i nåtiden, "but with magic!" Dresden Files av Jim Butcher er absolutt nødvendig å nevne her, men jeg kan også nevne en del av Neil Gaimans bøker, Eoin Colfer (Artemis Fowl-bøkene) og så videre.

8. Discworld (Terry Pratchett). Trenger jeg å si mer? Digger spesielt the Unseen University (eller hva det het).

9. Røverborgen i Ronja Røverdatter. Ja, det er en barnebok, men jeg har elsket den boken fra jeg leste den første gang, og har lest den et tosifret antall ganger. Det er ikke tilfeldig at faren til hovedpersonen i romanprosjektet mitt er røver og bor i en borg i en skog, selv om det ikke blir nevnt nå lenger...

10. Øya i To Års Ferie av Jules Verne. Det er en av de bøkene jeg leste da jeg var ganske ung (så fort mamma våget å stole på at jeg kunne være forsiktig nok med en bok hun fikk som tenåring) og handler om en øde øy. Jeg har vel en eller annen greie med øyer, enten de er uutforskede eller ei (men helst nokså øde uansett).

Top Ten Tuesday: Top 10 books I just HAD to buy... but are still sitting on my bookshelf

onsdag 15. juni 2011


Jeg snublet tilfeldigvis over The Broke and the Bookish sin Top Ten Tuesday, og fant ut at jeg bare måtte bruke idéen. Er det noe jeg elsker, så er det lister... Spesielt unyttige sådan. (Sær? Jeg?) Konseptet er veldig enkelt: Hver tirsdag lager man en ny liste over Topp 10 et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Denne uken har jeg plukket ut Top 10 books I just HAD to buy... but are still sitting on my bookshelf. Jeg trodde jeg skulle finne mange av dem, til jeg kom på at jeg jo har lest ut alle de som har stått i bokhyllen i evigheter, og at jeg dermed får problemer med å komme til ti...

1. Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo. Jeg har mine tvil om jeg kommer til å somle meg til å lese denne innen det har gått fem år. Jeg hadde ekstremt stor motivasjon til å lese den da jeg kjøpte den... Helt til den faktisk kom i postkassen min.

2. Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear. Jeg ELSKET den første boken hans, The Name of the Wind, og det er vel kanskje av frykt for å bli skuffet at jeg nøler med denne. Men jeg har i hvert fall kjøpt den!

3. Stephen Deas: The King of the Crags. Jeg husket jo egentlig at jeg ikke likte forløperen så godt - altfor mye politikk og intriger for min del. Men oppfølgeren, den måtte jeg ha! Jeg har håp for den, da.

4. M. D. Lachlan: Wolfsangel. Det finnes ulemper ved å velge en bok bare fordi omslaget ser kult ut. Spesielt når man er over gjennomsnittet interessert i vikinger, og boken handler om... vikinger. Skrevet av en brite. Men det kan jo bli bra?

5. N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms. Jeg fikk lyst til å lese denne fordi den var månedens bok i en bokklubb jeg er med i på Goodreads, men etter at jeg faktisk kjøpte den har lysten til å lese den bare forsvunnet. Det kan være jeg er litt sær, men på mange måter er det bedre å leve i håpet om at en bok er god enn å få svar på det en gang for alle.

6. Stephen Hunt: The Court of the Air. Egentlig et impulskjøp jeg bare MÅTTE ha i London, men jeg kjenner jeg har egentlig ikke lyst til å lese den. Faktisk tror jeg kanskje jeg bare ville ha den i bokhyllen min.

7. Samtlige etymologiske ordbøker jeg eier. Joda, jeg er over gjennomsnittet interessert i språk og pleier vanligvis å lese gjennom leksikon på samme måte som andre leser romaner, og en ordbok er jo ikke akkurat den type bok man faktisk leser. Men har jeg i det hele tatt brukt en eneste en av de jeg absolutt måtte kjøpe? Niks.

De tre siste får jeg ha til gode til en annen gang - jeg kommer ikke på flere.

Joe Abercrombie: The Blade Itself

søndag 12. juni 2011

The Blade Itself (The First Law, #1)

Denne anmeldelsen er basert på de første 167 sidene. Tiden har gått veldig fort i det siste med mye som har skjedd, og dermed veldig lite tid til lesing. Dette blir derfor en ganske kort omtale, med håp om en lang en når jeg er ferdig.

Jeg liker ideen bak boken. Jeg liker tanken på å vise de dårlige sidene ved en fantasyverden. Men det er en del ting jeg ikke liker ved utførelsen. Spesielt i begynnelsen føles det som om han virkelig gnir det inn, det blir litt sånn "ja, jeg skjønner, jeg SKJØNNER, gå videre nå." En venn av meg, som ga opp boken etter noen sider, introduserte begrepet "scarlet prose" - på engelsk er purple prose kjent som svulstig, blomstrende og pretensiøst språk. Jeg føler Abercrombie har litt de samme tendensene, bare i en mer blodig retning (derav betegnelsen "scarlet prose").

Den begynner sakte, og jeg tror boken hadde blitt bedre om han hadde halvert beskrivelsene i starten. Den gylne regelen i alle bøker og artikler om skriving er at man ikke skal bruke to ord der man kan bruke ett, og jeg føler at Abercrombie synder litt vel mye mot den. Jeg er ikke verdens mest kravstore egentlig, men det ble litt for mye etter min mening.

I tillegg var det en del karakterer jeg overhodet ikke likte. Det vil si, jeg likte ikke måten de er portrettert på. Selvfølgelig er det greit å skrive om karakterer som leseren ikke er ment å like, men jeg føler flere av dem - Jezal og temmelig mange av bikarakterene - blir mer karikaturer enn realistiske portrett av ufordragelige mennesker.

Når det er sagt.

Nå som jeg har kommet mer inn i boken flyter handlingen bra og er engasjerende. Jeg liker ikke alle karakterene, selv ikke de som jeg mener er beskrevet på en bra måte, men er likevel engasjert i dem. Jeg digger spesielt Bayaz, som er sarkastisk, arrogant og ufordragelig på en veldig fascinerende og likandes måte.

Jeg liker at ting får konsekvenser for karakterene. Glokta, en gang en helt, er for eksempel en krøpling som ikke akkurat har i nærheten av samme status og som knapt kommer seg gjennom dagen men som fortsatt kan gjøre nytte for seg, om enn på en grusom måte.

Boken er blodig, litt for detaljert, realistisk, "gritty" og ser ut til å bli vesentlig mye bedre enn jeg trodde da jeg startet på den. Kanskje den blir en overraskelse innen jeg er ferdig?

China Miéville – The City & The City

torsdag 9. juni 2011


The City & The City

“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”

Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 

Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 

Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.

Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.

Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,

Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.

Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.

Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.

Jacqueline Carey - Naamah's Curse

fredag 3. juni 2011

Naamah's Curse (Kushiel's Legacy, #8)
Jacqueline Careys bøker er på mange måter min “guilty pleasure.” Jeg har aldri lest en eneste av hennes bøker som jeg ikke hadde store problemer med å legge fra meg, og Naamah’s Curse er intet unntak. Naamah’s Curse er andre bok i sin serie, som igjen bygger på seriene Treason’s Heir og Kushiel’s Legacy. Det er ikke nødvendig å lese de andre seriene først, men det er jo klart en fordel. 

Naamah’s Curse er på 566 sider. Det sier vel sitt om boken at jeg leste den ferdig samme dag som jeg begynte på den. Her er teksten på baksiden:

“Moirin is alone and far from the land of her birth, with nothing but a few resources of her own to draw upon, and few friends she can call on, in what is about to become a nation of enemies. 


She has her natural ability with a bow, for survival, and a facility for languages – and then there are the gifts of her gods: a small ability for foretelling, for concealment, and to coax plants to grow. Alongside them all she has the gift of Naamah: the magic of desire. Yet these are small advantages against the challenges she will face – betrayal, treachery and indoctrination – and some of them may not prove to be advantages at all.


There is a long, difficult journey ahead of her, in her search for Bao, the young Ch’in warrior who carries a piece of her soul as well as her heart. And she will have hard decisions to make. Whether she can forgive a deliberate betrayal; whether she will fight against all odds for her love; and whether, when all believe her dead and her life and her religion hang in the balance, Moirin can sacrifice her beliefs, or will hold true to her goddess even in death…”

Boken foregår, som de andre nevnte seriene, i en verden som er et slags alternativ til vår egen – religioner og steder er basert på de samme tingene, men med en egen vri. Man har for eksempel Ch’in, som tilsvarer Kina. Man har religionen i Vralia, som er inspirert av kristendommen. Man har Bhodistan, som tilsvarer noe á la India og Pakistan med en lignende religion. Jeg liker vanligvis ikke slike bøker, men Carey skriver veldig bra og veldig overbevisende om det.

Jeg må si at beskrivelsen bakpå får historien til å høres mye mer ut som en klisjé (og en halvdårlig romantikk-bok) enn den faktisk er. Når det er sagt er det flere ting jeg ikke er helt begeistret for i denne boken, og det er vel like greit å få dem unna med en gang.

For det første. I den forrige boken klarte Jacqueline Carey å balansere den fine linjen mellom en dyktig hovedperson og en Mary Sue. I denne føler jeg ikke at hun klarer det like godt. Det blir veldig tydelig at Moirin er veldig dyktig og veldig flink, og dermed veldig tydelig at hun kommer til å vinne. De dårlige sidene hun hadde i forrige bok er ikke lenger tydelige, om de i det hele tatt fortsatt er der, og jeg er ikke like begeistret for henne som jeg var. 

Noe av det jeg elsket ved forrige bok var at, selv om skjebnen hadde en stor plass, var det likevel ikke slik at man følte seg sikker på hva som kom til å skje. Som leser ble jeg fortsatt overrasket av plottet. Det var ikke helt til stede i denne boken. Selv om jeg syntes den var spennende og ikke klarte å legge den fra meg var den likevel litt for forutsigbar. Når man først hadde fått problemstillingen presentert var det liksom ikke noe tvil om at det kom til å gå som det gikk, og slutten var litt for forutsigbar for min del. 

For det tredje synes jeg ikke at Carey skriver like bra om stedene og religionene som hun gjorde. På mange måter virker Naamah’s Curse som en måte for Carey å vise fram worldbuildingen sin, i stedet for at worldbuildingen viser frem fortellingen. Det blir litt som om hun hadde sagt “se her, på alle religionene jeg har laget!” Eller laget og laget, de fleste er tilpasninger av eksisterende religioner, tatt i betraktning at verdenen i bøkene er som den er.

Samtidig føler jeg også at hele boken går ut på at Moirin skal vise alle og enhver hvor fantastisk religionen til D’Angelinerne og hennes eget folk er, og at hun skal endre alt og alle i hele verden, inkludert det kjæreste mange folk har, nemlig religionen og skikkene sine. Det er selvfølgelig en kraftig overdrivelse, men det føles likevel litt slik.

Når det er sagt, er jeg likevel stor fan av boken, og det at jeg kritiserer den impliserer bare at jeg vet hvor dyktig forfatteren kan være. Men man kommer seg ikke gjennom 566 sider på én dag om ikke boken er fengende, underholdende og velskrevet. Jeg elsker Bao, som kanskje er den mest realistiske i boken og som har både feil og mangler og som har en smerte som bare virker altfor ekte. Jeg synes også at Spider Queen er en gripende og sterk person, som er beskrevet veldig bra både for sin egen del og andres reaksjoner mot henne.

Definitivt en bok jeg skal lese igjen, til tross for dens mangler!

Jim Butcher - Summer Knight


Summer Knight (The Dresden Files, #4)

Jeg har ikke så fryktelig mye å skrive om denne boken egentlig. Det er litt synd, for det er en grådig bra bok – det var bare det at jeg leste den ikke så lenge før muntlig, og dermed rakk jeg ikke å skrive omtale mens den var friskt i minnet.

Mitt inntrykk kan oppsummeres som følger: De som sier at serien tar seg opp fra og med bok 4 (Summer Knight) har helt rett. Jeg har riktignok ikke lest bøkene som kommer etterpå, men i løpet av boken har jeg gått fra å like serien – verken mer eller mindre – til å elske den. Boken var oppslukende fra første side, og jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund mens jeg leste den. Faktisk hadde jeg store problemer med å legge den fra meg. 

For å beskrive boken kopierer jeg bare teksten bakpå:

“Ever since his girlfriend left town to deal with her newly acquired taste for blood, Harry Dresden has been down and out. He can’t pay his rent. He’s alienating his friends. He can’t even recall the last time he took a shower. The only professional wizard in the Chicago phone book has become a desperate man.

And just when it seems things can’t get any worse, in saunters the Winter Queen of Faerie. She has an offer Harry can’t refuse – if he wants to free himself of the supernatural hold his faerie godmother has over him, and hopefully end his run of bad luck. All he has to do is find out who murdered the Summer Queen’s right-hand man, the Summer Knight, and clear the Winter Queen’s name.

It seems simple enough, but Harry knows better than to get caught in the middle of Faerie politics. Then he finds out that the fate of the entire world rests on his solving this case. No pressure or anything…”

OK. Det jeg kan si om denne boken, annet enn at jeg føler forfatteren virkelig har funnet flyten med den og at jeg elsker scenen hvor Harry prøver å snakke latin, gjelder egentlig for alle bøkene jeg har lest i serien.

- Selv om jeg vet at det kommer flere bøker i serien og at hovedpersonen egentlig da er nødt til å overleve, er jeg langt fra sikker på at det faktisk går bra mens jeg leser. Det virker som om det kan gå rett vest hvert øyeblikk, og så på en eller annen merkelig måte gjør det ikke det likevel. Det gjør det veldig vanskelig å legge boken fra seg!

- Personene i boken er ekte. Ingen er perfekte – noen er fullstendig ufordragelige – og det gjør dem interessante. De er ikke ufeilbarlige og de er ikke allvitende. Det er vel noe av det som gjør at man faktisk ikke aner hva som kommer til å skje.

- Plottet er aldri ulogisk, men veldig ofte overraskende. Jeg antar det er noe av det som gjør at den er så fengende; man aner ikke hva som kommer til å skje og da blir man lesende videre.

- Hovedpersonen blir påvirket av valgene han tar og katastrofene han blir utsatt for. Det føles som om det finnes en uendelig mengde serier hvor hovedpersonen avverger en katastrofe på slutten av den ene boken, hvor alt han har kjært blir truet og så videre, og når neste bok begynner bare uker etterpå er han sitt gode, gamle jeg igjen. Det fungerer ikke slik, og det gjør Harry Dresden så troverdig. Etter slutten på bok 3 går han helt i kjelleren, og hvorfor skulle han ikke det? 

- Jeg elsker hvordan Butcher skriver de overnaturlige tingene. De virker kjent, men likevel med en viss personlig vri, og det beskrives på en overbevisende måte. Jeg tror det har mye med at de, enten det er Faerie Queens eller vampyrer, beskrives som personer, ikke som representanter for sin rase eller hva man nå skal kalle det. 

Jeg kunne sikkert ha holdt på veldig lenge, men skal slutte nå. Jeg har enda en bokomtale å skrive før jeg tar kvelden, før jeg glemmer for mye av den også.

Ferdig, ferdig, FERDIG!

onsdag 1. juni 2011

Det er over tre timer siden jeg fikk vite karakteren min etter muntlig, men det er først nå jeg har roet meg nok til å skrive om det. Jeg føler jeg har vært i telefonen og skrevet meldinger konstant siden da, jeg har vært så giret.

Dagen i dag begynte med et seminarinnlegg på 40 minutter. Jeg hadde en PowerPoint-presentasjon og glemte at manuset mitt eksisterte, og det siste skaffet meg et stort pluss i margen, sa den ene sensoren etterpå. Veilederen min beskrev innlegget som "brilliant" i en orienteringsmail til resten av forskningsgruppen, noe som selvfølgelig er veldig, veldig kult.

Pinne var så omtenksom at hun var og hørte på innlegget (jeg har så godt som bodd hos henne under forberedelsene de siste dagene), og så spiste vi lunsj sammen i studentkantinen etterpå. Så var det muntlig, den lengste muntlige eksamenen jeg har hatt noensinne (1 time), som involverte en lang diskusjon mellom veileder og de to sensorene på detaljer rundt kontrollinfinitivskonstruksjoner som subjektstest i norrønt og en rikelig mengde vanskelige spørsmål som ikke egentlig hadde noe fasitsvar ("hva synes du om X og Y i forhold til Z?"). Det var kanskje den lengste muntlige jeg har hatt noengang, men tiden det tok når de skulle diskutere karakteren min satte rekord den andre veien; jeg nekter å tro at det tok mer enn et halvt minutt.

Det gikk veldig bra.

Nei. Det gikk veldig, veldig bra. Det gikk så bra at jeg gir blaffen i planen min om ikke å røpe karakteren her på bloggen, bare fordi jeg er så overrasket og sjokkert og helt i hundre. Jeg fikk nemlig A. På en masteroppgave. På en vanskelig masteroppgave.

Nå skal jeg ta en god og lang pause, og så skal jeg begynne arbeidet med å korte ned oppgaven og gjøre den om til en artikkel. Hvis den blir bra nok blir den forhåpentligvis publisert i et fagtidsskrift, og til høsten skal jeg og veilederen min skrive en på engelsk. I mellomtiden skal jeg gruble seriøst på hva jeg skal gjøre videre. Den ene sensoren sa at jeg kanskje burde vurdere en doktorgrad, og at jeg hvis begge artiklene blir publisert vil stille sterkere, selv om det er hard konkurranse. Jeg hadde så godt som slått fra meg tanken på det (hadde jo ikke i mine villeste drømmer forestilt meg at det skulle gå så bra) men jeg må innrømme at det er veldig, veldig fristende. Vi får se. Det er i hvert fall veldig, veldig herlig å være ferdig... og litt trist. Faktisk. Nå skal jeg slappe av, og så skal jeg begynne på den gigantiske bokbunken jeg har stående her hjemme. Kanskje jeg til og med får skrevet omtale av de bøkene jeg allerede har lest ;)
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.