Camilla Läckberg: Englemakersken

tirsdag 29. mai 2012

I alle dager, en omtale? Det er lenge siden en slik en har tatt veien innom bloggen min, virker det som. Denne gangen tar jeg et av mine sjeldne steg utenfor den fantastiske litteraturen, for mamma hadde lagt klar Englemakersken av Camilla Läckberg da jeg var hjemme i påsken. Det er jo en stund siden jeg leste den nå, men nå som jeg prøver å begynne å skrive omtaler igjen var det den som datt først inni hodet mitt. Jeg begynner jo å glemme hva jeg har ment om bøker jeg har lest etter hvert... Jeg vurderer å nullstille omtalelisten min, og si at de jeg ikke har skrevet om til nå, blir ikke omtalt (med mindre jeg får veldig lyst, selvsagt). Det er ingen vits å skrive en haug med halvhjertede omtaler, tross alt - det har ingen nytte eller glede av.

Uansett. Englemakersken.

Beskrivelse fra Bokelskere:

"I påska 1974 forsvinner en hel familie sporløst fra Valö utenfor Fjällbacka, 1-åringen Ebba er den eneste som er igjen. Som voksen kommer Ebba tilbake til Valö for å starte pensjonat i barndomshjemmet, og fortidas hemmeligheter kommer til overflaten. Noen forsøker å tenne på huset, og da oppdager man blod under gulvplankene. Dette er den åttende romanen om Patrik Hedström og Erika Falck."

Som vanlig fenger boken, og jeg la den ikke mye fra meg fra jeg begynte til jeg var ferdig (Läckberg-bøker blir vanligvis lest ut i løpet av en dag eller to her i huset). Jeg skal si med en gang at jeg likte den, men: Det er liksom et eller annet som skurrer. Jeg snakket med mamma om det, og vi landet begge på samme konklusjon: Den er bra, men ikke like bra som de andre.


Kan det være fordi "formelen" begynner å bli litt forutsigbar? Jeg pleier vanligvis å være fullstendig ute av stand til å gjette "hvem som gjorde det" før vi faktisk får vite det (eller så er det det at jeg ikke tenker over det), men jeg kan ikke si at jeg ble så veldig overrasket denne gangen. Og det begynner å virke som om vi har sett alle personene før, bare med litt ulike navn og forhistorier. Misbruk, manglende omsorgsevne, sterke ledere og svake følgere, folk uten samvittighet og de med altfor mye... Vi har hørt det før, og det føles litt repetitivt. 


En av de tingene jeg har likt med serien tidligere har vært innblikkene vi har fått i privatlivet til Patrik og Erika og deres nærmeste. Men nå, etter åtte bøker, begynner selv det å føles repetitivt. På sett og vis minner det litt om en såpeopera, og det er ikke et godt tegn.


Samtidig skal jeg ikke påstå at jeg ikke ble overrasket i det hele tatt, at det ikke var nye twister og vendinger jeg ikke hadde forventet. Selvsagt var det det. Og jeg var fornøyd etter å ha lest boken - bare ikke så fornøyd som jeg har vært tidligere. Men kanskje det rett og slett er det at jeg hadde større forventninger denne gangen, i motsetning til da jeg leste de forrige bøkene?

Ny jobb!

fredag 25. mai 2012

Det blir visst langt mellom de bokrelaterte innleggene nå for tiden, men etter ørten innlegg om sykdom og jobbjakt og diverse annet har jeg endelig en veldig god nyhet å komme med: Jeg har fått meg ny jobb!

Jobben er som administrasjonssekretær i Hordaland KrF, en jobb jeg tror blir veldig spennende. Det blir jo en litt skummel overgang fra hotellbransjen til politikken, men nye utfordringer er bra. 80%, bedre lønn enn jeg har nå, og spennende oppgaver. Og etter årevis med ustabil inntekt skal det bli veldig fint å få en jobb hvor jeg vet hva jeg får hver måned, hvor alt foregår i ordnede former, og hvor jeg får råd til å få den skakkjørte økonomien min på beina igjen. For ikke å snakke om at fylkessekretæren, som jeg skal jobbe sammen med, er superkoselig.

Jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til å få jobben - jeg håpte noe innmari, men våget ikke å tro det selv da jeg kom videre til andre intervjurunde. Så da jeg fikk telefonen i dag formiddag stod jeg en stund etter at jeg hadde lagt på der jeg bare prøvde å få det til å synke inn at jeg hadde fått den. Så ble det litt hopping opp og ned på gulvet, før jeg ringte rundt til hele familien og sendte melding til alle vennene mine. Fy søren, jeg har fortsatt problemer med å tro det. Etter å ha søkt jobber siden jul og ikke engang blitt innkalt til intervju (å ha en lang utdannelse er en stor ulempe når det ikke finnes noen jobber som passer, for da er du overkvalifisert til det meste du søker. Er du riktig heldig er du både over- og underkvalifisert samtidig...), for så å seile gjennom både det første og det andre... Det er nesten litt utrolig.

Nå skal jeg nyte resten av kvelden og håpe at det går opp for meg i morgen :)

Jobb- og helsenyheter

onsdag 16. mai 2012

Da kommer visst enda et ikke-bokrelatert innlegg, men jeg måtte bare skrive det likevel. Mye har skjedd i den korte perioden siden sist. Blant annet har jeg endelig funnet ut hva som er galt med helsa mi.

På fredag var jeg til fastlegen min, og fikk henvisning til Kvinneklinikken på Haukeland til mandag. Etter noen timers ventetid ble jeg undersøkt, men de fant ikke ut noe særlig, og enden på visa ble at jeg ble operert natt til i går (kom tilbake til avdelingen rundt halv to på natta). Diagnosen ble endometriose, og de sa at de ikke var i tvil etter å ha sett det. Endometriose er når det vokser livmorslimhinne-vev utenfor selve livmoren, i mitt tilfelle mellom tykktarmen og buken, og man får også lett cyster i eggstokkene. Nå skal jeg gå på hormonsprøyter i tre måneder (begynner på mandag), og så er det inn til ny operasjon etter det, der de skal fjerne de cystene jeg har (det var umulig denne gangen fordi det var så mye vev i veien, så de må få endometriosen under kontroll først).

Så det var det. Jeg er veldig lettet over å ha fått en diagnose, selv om det selvsagt ikke er den beste jeg kunne fått. Det finnes for eksempel ingen egentlig kur for den, selv om den kan behandles. Ikke minst er jeg lettet over å ha blitt tatt på alvor såpass fort, og å ha kommet til Kvinneklinikken hvor de har peiling på den type ting. Og så er de jo superkoselige der også!

Så over til noen gode nyheter! Jeg har søkt på jobb, og har vært på første intervju på mandag denne uken, før jeg dro til Haukeland. Nå har jeg fått telefon om at de vil intervjue meg igjen (det er to runder med intervju), så nå er jeg superlettet og litt spent. Uansett om jeg får den eller ikke vet jeg at jeg var bra nok til å komme videre fra første runde, og det er ikke dumt bare det.

Nei, nå skal jeg komme meg bort fra datamaskinen og være litt sosial. Jeg er hjemme nå, min supersnille far kom og hentet meg i Bergen i går så fort jeg ble utskrevet, og det er deilig å bare kunne være sosial. I kveld blir det storinnrykk, siden broren min T pluss familie og hund kommer. Det gleder jeg meg til.

Ferdige førsteutkast!

søndag 13. mai 2012

Jeg dropper Smakebit på en Søndag i dag, siden jeg fortsatt leser samme bok som sist, til fordel for en skriveoppdatering. Etter å ha skrevet 5500 ord på onsdag, nesten 7000 ord i går og 6500 ord i dag er jeg nemlig herved ferdig med førsteutkastet til romanen min! Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje så fort, og jeg er supergira!

Det endelige ord- og sidetallet.
Det endelige ordtallet ble 194 276, og ca 556 paperback-sider. Jeg hadde håpet å nå 200 000 ord før jeg ble ferdig, men avslutningen var såpass vanskelig å skrive (jeg fant ut at jeg ikke akkurat er så god på slagscener) at det ble litt mindre. Imidlertid har jeg såpass mange ting som må fylles ut og legges til i andreutkastet at det endelige tallet nok blir en god del høyere. Jeg har mange sånne "dette skjer - skriv det ordentlig senere og legg til A, B og C"-kommentarer til meg selv inni der.

Måtte ha med denne!
Avslutningen ble ikke akkurat bra, men den er skrevet, og det er det viktigste. Nå har jeg i det minste et utgangspunkt for andreutkastet. Jeg er fryktelig lettet over at jeg har kommet så langt, ikke minst fordi jeg har en annen historie som venter på å bli skrevet. To, faktisk. Og jeg har gledet meg noe innmari til å skrive dem.

Men de får vente. Nå skal jeg ta meg skrivepause resten av dagen og pleie helsa. Jeg skrev opprinnelig tidenes syteinnlegg i går som jeg heldigvis ikke endte med å legge ut, men jeg er ikke så frisk som jeg burde være (tvert imot går det feil vei akkurat nå) og skal på Haukeland på kontroll i morgen. Meeen jeg får satse på at de finner ut av det. Jeg skal på jobbintervju først, så det blir en travel dag!

Men i dag skal jeg ikke tenke på det. Nå skal jeg lage meg deilig pastamiddag (hadde aldri trodd jeg skulle bli så hekta på en vegetarrett, men det går visst an...) og så skal jeg se film. Eller lese en bok. Eller multitaske og gjøre begge deler samtidig. Det blir nok det siste, tenker jeg.

Boktema: Yndlingsforfatter på G

torsdag 10. mai 2012



I ukens Boktema hos Anette vil hun vite vår favorittforfatter på G. Jeg tenkte først på Neil Gaiman da jeg så temaet for denne uken, men astridterese har allerede skrevet om ham. Ikke at det i og for seg hadde gjort noe, men det er jo en ypperlig anledning til å skrive om en annen av mine yndlingsforfattere som er litt mindre kjent.

Gail Carriger

Gail Carriger er utdannet arkeolog og er forfatter av serien The Parasol Protectorate. Hun ble født i California og har, siden jeg begynte på første boken i serien i fjor, vært en av mine absolutte yndlingsforfattere.

Serien er steampunk/mannerpunk og er utrolig bra skrevet - det er ikke bare spennende, vanedannende og interessant, men også hysterisk morsomt. Handlingen foregår i viktoriatidens London, og handler om følgende: Distingverte og mindre distingverte gentlemen, damer i store kjoler og til tider stygge hatter, oppfinnere, vampyrer, dandyer, varulver, te, parasoller og luftskip. Det høres ut som fullstendig overkill, men er helt perfekt.

Soulless er den første boken i serien, som består av Soulless, Changeless, Blameless, Heartless og Timeless. Timeless kom nettopp ut, og er den siste boken i serien. Carriger selv beskriver serien slik:

Imagine Jane Austen dabbling in science and steam technology. Then imagine P.G. Wodehouse suddenly dropped vampires into the Drones Club. The Parasol Protectorate books are the resulting progeny. They feature a soulless spinster confronting Queen Victoria’s grumpy werewolf investigator over the issue of lisping vampires.

I følge Goodreads har Carriger begynt på en ny serie, The Finishing School, der førsteboka heter Etiquette & Espionage, og handler om en Finishing School for jenter der jentene lærer litt mer enn bare etikette. Boken er YA og kommer i februar 2013, hvis datoen er riktig. Jeg gleder meg!

En Smakebit på Søndag: The Way of Shadows

søndag 6. mai 2012

Da er det tid for En Smakebit på Søndag hos Mari fra Flukten fra Virkeligheten. Jeg hadde litt problemer med å velge smakebit denne gangen, fordi jeg bare nettopp har begynt på boken jeg holder på med, og i motsetning til forrige bok var det ingen sitat som virkelig stakk seg ut.

Denne uken har jeg valgt boken The Way of Shadows av Brent Weeks. Jeg har ikke kommet langt nok til å beskrive boken ordentlig ennå, men her er beskrivelsen bakpå:

For Durzo Blint, assassination is an art. And he is the city's most accomplished artist, his talents required from alleyway to courtly boudoir.

For Azoth, survival is precarious. Something you never take for granted. As a guild rat, he's grown up in the slums, and learned the hard way to judge people quickly - and to take risks. Risks like apprenticing himself to Durzo Blint.

But to be accepted, Azoth must turn his back on his old life and embrace a new identity and name. As Kylar Stern, he must learn to navigate the assassins' world of dangerous politics and strange magics - and cultivate a flair for death.

I denne smakebiten har Azoth akkurat fulgt etter Durzo Blint i håp om å få overtalt ham til å bli lærling, noe som nå har blitt hans siste sjanse til å klare seg. Men å følge etter en snikmorder er ikke helt lett:

"There are secrets in this world, kid," a voice said. "Secrets like magical alarms and the identities of the Nine. If you take another step, you'll find one of those secrets. Then two nice bashers with orders to kill intruders will find you."
"Master Blint?" Azoth searched the darkness.
"Next time you follow a man, don't be so furtive. It makes you conspicuous."
Whatever that meant, it didn't sound good. "Master Blint?"
He heard laughter up the tunnel, moving away.







Et annerledes boktema: Overraskelser

torsdag 3. mai 2012



I dag er det torsdag, og et litt annerledes boktema hos Anette. Temaet denne uken er nemlig å skrive det man vil, bare det har med bøker å gjøre. Jeg tenkte litt på hva jeg ville skrive om, og endte til slutt på at jeg ville skrive om litterære overraskelser.

Det har seg nemlig slik at jeg har fått en del overraskelser det siste året, av bøker jeg ikke forventet stort av eller som jeg var ganske sikker på var dårlige, men som overrasket meg stort. Det har også vært bøker jeg har forventet skulle være bra, men som bare har overrasket meg fullstendig med akkurat hvor bra de var.

Den første er serien The Braided Path av Chris Wooding. Det burde ikke komme som noen overraskelse at denne serien er i den siste gruppen, så mye som jeg har skrytt av serien Tales of the Ketty Jay før. The Braided Path ble skrevet tidligere, og jeg må innrømme at jeg forventet meg litt mer ujevn skriving, et plott som kanskje ikke var superfantastisk, og i det hele tatt... en OK serie, men dårligere enn Retribution Falls og de andre i Tales of Ketty Jay.

La meg bare si det nå: Jeg tok feil. Jeg delte den aller første setningen i Smakebit på søndag, og det virket som om flere var enige med meg i at begynnelsen var genial. Det skulle ikke være mulig, men det gikk faktisk ikke nedover etter det. Jeg klarte ikke å legge vekk serien, og jeg er fremdeles litt... tja. Overrasket over at det var så bra.

Wooding gjør en helomvending fra den typiske fantasysettingen. I stedet for typisk europeisk middelalder er kulturen og landene mer basert på østlig kultur med hint av sør-amerika (riktig nok ikke fullt så langt tilbake som til middelalderen), noe som gjør det veldig eksotisk. Samtidig er det veldig tydelig at dette ikke er vår verden; den er helt unik og veldig original - men han beskriver det på en måte som gjør at det kjennes både kjent og eksotisk på samme tid. Plottet er genialt. Karakterene er realistiske på godt og vondt. Den er episk, men likevel nær og karakter-fokusert.

Keiserriket boken foregår i er gammelt og tradisjonsrikt, men endringer er på vei som vil velte om på alt de har tatt for gitt de siste hundre årene. Kaiku våkner en natt, ikke fra søvn, men fra døden, og oppdager at hele familien hennes er slaktet ned. Ikke bare det, men hun oppdager etter hvert at hun er en Aberrant - en som er født med spesielle evner eller utseende - og dermed dømt til døden. For i keiserriket er det the Weavers som har monopol på magi, med krefter som kommer fra de mystiske maskene deres, og de tolererer ikke konkurranse. Og når noen i Kaikus familie har snublet over en hemmelighet som gjør at folk kanskje ikke ønsker å være så avhengige av the Weavers som de er - da er det plutselig bare én ting å gjøre. Løpe.

Samtidig er keiserrikets best bevarte hemmelighet snart i ferd med å bli avslørt: Keiserinnens egen datter, Lucia, er Aberrant, og med mindre et mirakel skjer vil hennes vei til tronen bli vanskelig. Om hun i det hele tatt overlever sin mor. Samtidig som moren håper en omveltning skal skje i folks holdning til henne, jobbes det på spreng for at det motsatte skal skje.

Den andre (i denne omgang) er The Painted Man av Peter V. Brett. Denne har jeg pratet om til medlemmene av skrivegruppen min, og den overrasket ikke meg fordi den var dårlig, eller fordi jeg har lest andre ting av samme forfatter så jeg gikk ut fra at jeg kom til å bli skuffet. Tvert imot kjøpte jeg bøkene nærmest på impuls, fordi noen anbefalte dem på goodreads. For å si det sånn: det er ingen overdrivelse at det kom noen fjortis-hvin uti lesingen fordi jeg likte den så godt, enn så lite jeg liker å innrømme det (men ops, så skrev jeg det likevel...)

Det som først og fremst overrasket meg var hvor original settingen var - joda, den virker som en typisk fantasysetting, men med en vri jeg ikke har lest før. Hvorfor er folk redde for å gå ut om natten? Jo, for det er da demonene kommer. Og når de kommer, da bør man ha forskanset seg bak hus med magiske symboler på, eller så blir det som gjenstår av livet veeeeldig kort. Men én mann - i utgangspunktet en forholdsvis normal mann - nekter å finne seg i det, og bestemmer seg for å finne en måte å takle det de alle er redd for.

Boken - og etterfølgeren - er i tillegg veldig godt skrevet, med veldig gode karakterer og godt plott. Anbefales! (Omtalen min finnes her.)

Andre bøker som kan nevnes er de første av Adrian Tchaikovsky (enda et eksempel på original worldbuilding - de etterfølgende er forøvrig like bra), Blood of Elves av Andrzej Sapkowski, His Majesty's Dragon av Naomi Novik, Among Thieves av Douglas Hulick og Kraken av China Miéville.

Hva er dine?
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.